Burde jeg ha stemt på FrP?

 Dersom det er sant det som mange sier, at blå politikk står for mye av de samme verdiene som de rødgrønne, men har en bedre plan for hvordan disse kan fremmes best, hvorfor er jeg ikke overbevist?

De fleste forsøker å forstå seg på politikk. Det er viktig å ikke overvurdere sin egen evne til nettopp det. Ingen har vel tilstrekkelig med kunnskap om alle viktige temaer til å vite sikkert hvilket parti som har det «beste» programmet. Det tror jeg ikke politikere har, engang. En gjeng forskere, samlet fra hver sine fagfelt, ville kanskje vært nærmest. Det er ikke lett å finne nøkkelen til å løse et samfunnsproblem, og i den sammenheng vil jeg hedre både politikere og velgere som våger å stå fram med litt ambivalens fra tid til annen. Når det gjelder verdier, derimot, er det kanskje ikke så komplisert.

Jeg la ut en Facebook-status etter valget. Ikke overraskende ser det ut til at de fleste jeg kjenner støtter (eller forholder seg tause til) påstanden om at valget i år handlet mye om hvilke verdier flertallet anser som viktigst. Verdi, kvaliteten ved noe; det som er godt ved noe. En verdi i denne sammenheng må da for eksempel være det som er godt ved å bygge bedre bilveier og det som er godt ved å gi mer penger til veldedighet.

Jeg tror imidlertid ikke definisjonen av verdi er det enkelte sliter mest med å forstå, men den superlative formen av ordet viktig, altså viktigst. Nærmere bestemt: mange overser omfanget av differansen mellom ordets betydningen i de to bøyningsformene. Gode bilveier er, etter min mening, viktig.

Med Facebook-statusen ville jeg først understreke noe jeg synes det legges lite vekt på, men som allikevel er helt selvsagt: det er flertallet som avgjør, og etter min mening, hvilke verdier flertallet anser som de viktigste. Etter valget ble det gått hardt ut mot kvaliteten til enkelte av partienes valgkamper. Kan ikke et valgresultat delvis skyldes det enkle faktum at flertallet enten er enige eller uenige i ulike standpunkter, uavhengig av hvor vellykket partiene har klart å formidle disse? Med tanke på dette, samt det at de fleste går i samme politisk retning som sine foreldre, kan det være vanskelig å se for seg et framtidig samlet folk som lever i harmoni med sine verdisyn. Det er min drøm, sånn helt seriøst.

Ovennevnte poenger kom nok i skyggen av at jeg også skrev «flertallet er gale» og «de tar feil». Det tar jeg på min kappe. Selvsagt dukket det opp noen sinte fjes. Alt for få, spør du meg - jeg hadde fortjent flere. Jeg hadde trengt flere, etterfulgt av argumenter som kunne økt min forståelse. Man burde diskutere hyppigere med de som ikke er enige med seg selv. Jeg forsøker stadig, men har så langt ikke blitt overbevist om å bytte politisk farge.

«Verdier er subjektive» fikk jeg til svar i en av de mer saklige kommentarene under statusen. Godt poeng, som jeg er klar over, men burde tydeliggjort. Videre ble det påpekt at man kan ha like verdier, men ulik oppfatning av hvordan man best kan fremme dem. Jeg velger å nevne de kommentarene som holdt seg til saken, og som tross alt er gode argumenter. Det dukket også opp mer eller mindre irrelevant eller udokumentert statistikk, i lange avsnitt. Jeg gjentok mitt ønske om å holde tråden, og skimtet et budskap mellom tallene og prosent-tegnene. Blant annet at det å bygge bedre veier og redusere eiendomsskatt ville føre til økonomisk vekst, med påfølgende økning i antall arbeidsplasser, større skatteinntekter og bedre forutsetninger for forskning på miljøvennlig teknologi.

Det er jo fantastisk. Hvorfor er jeg ikke overbevist? Ved at de rike blir rikere, kan de hjelpe enda flere fattige. Dersom veiene blir bredere så slipper bilistene å bremse så mye, og planeten vår vil få det bedre. Hvis temaene hadde blitt framstilt mer fra denne vinkelen i valgkampen, kunne til og med jeg ha latt meg lure. Jeg trenger flere mørkeblå venner. Jeg vil bli overbevist, eller forsøkt overbevist, i tilfelle de har rett.

La oss si at jeg har misforstått; at mørkeblå politikere faktisk deler min oppfatning av hvilke verdier som er viktigst, bare at de har feilet i sin formidling av dette. Sett at det ved neste valg blir laget overskrifter om globale miljø- og solidaritetstiltak, og underoverskrifter om nasjonal satsning på bilveier, skattelette og fokus på utfordringer med innvandring.

Risikoen, for disse partienes del, blir vel at de kan miste mange av velgerne de har nå (som tydeligvis er i flertall), i alle fall dersom disse bare leser overskriftene. De som tar seg bryet med å lese underpunktene vil kanskje også vike unna, enten grunnet mistillit til at overskriftene virkelig er partiets kjerne-verdier, og/eller liten tro på at metodene i punktene under er de mest effektive for å fremme dem. Jeg er nok blant de sistnevnte, fram til jeg blir overbevist.

Min subjektive påstand består: de som ikke deler min oppfatning av hvilke verdier som er viktigst er på sett og vis er litt gale, med mindre de står rakrygget fram som egoister. Jeg vil dog trekke tilbake at de tar feil av hva som er rett og galt. Man er selvsagt i sin fulle rett til å mene at det finnes viktigere verdier enn å hjelpe mennesker i nød og redde planeten vår. Jeg har bare til gode å forstå hvilke andre verdier som vil gjøre verden til et bedre sted for folk flest.

  

 

Beachvolleyball i Sverige, bil, tog, seier, aspartame i fjeset, fly til Nevza i Danmark!

Nå burde jeg egentlig skrevet noe om at jeg og Anette sitter på flyet på vei til Danmark for å spille Nevza. 


 

Men jeg henger som vanlig litt etter, så først må jeg oppsummere forrige helg med Siri. Jeg vil bare nevne kjapt at jeg stadig jobber med å finne smutthull gjennom flyplass-reglene. Tips til å få med egen drikke på flyet uten å bruke en ukeslønn på flyplassen: frys ned 1 l valgfri drikke hjemme kvelden før, gjerne i en termos som ikke er gjennomsiktig, og vips så har du lurt systemet i sikkerhetskontrollen. Tror jeg da. For reglene er jo uforståelige for vanlige folk. Skinkeost lærte vi forrige gang at er for flytende. Brie-ost derimot, er innafor. Hva med smeltet brie?, tenkte jeg, og tankene fløy videre til: hva med frossen saft? Kan være lurt å ha med seg noe som kan tine saften dersom du skal på en kortere flytur, ellers vil den ikke smelte før du er fremme. Merk: dette er en teori jeg ennå ikke har forsøkt i praksis.

Helgeuren til Stocholm i gikk strålende. Ikke fordi toget gikk når det skulle, eller at vi hadde husket alt som burde være med, eller fikk nok søvn og nok oppvarming til kamper, for ingenting av det der skjedde. Men når toget først var innstilt så fikk vi låne bilen til Myleen, noe som resulterte i en herlig roadtrip, og dessute så vant vi turneringen(e), og møtte en haug med skjønne mennesker, noe man ofte gjør i Sverige.

I Sverige får man sitte når man vinner Open:D


Eller stå til høyre på pallen

Superr turnering arrangert av Backtothebeach, Karin Lundquist og Wesley👏

Premiene var gavekort på treningssenter i Sverige, og kom godt med til å gi bort/gjøre andre glade/kjøpe seg svenske venner<3

Vi brukte omtrent 9 timer hver vei til Stocholm. Kort fortalt: GPS kan være noe utydelig i sine instruksjoner, og Siris og min hjerne fungerer best med tydelige instruksjoner. GPS ville ha oss til å kjøre i sikksakk med jevne mellomrom.

Jeg tror den følte på seg at vi ville innom og kjøpe svenskeost og folkeøl på hvert eneste tettsted. Vi var heller ikke lant fra å ende opp på en svipptur innom Gøteborg. Det klarte vi å unngå i siste liten ved å vrenge bilen mot nordøst etterfulgt av å følge noe som minnet om norske grusveier i en liten bonus-time før vi var tilbake på E18. 

Jeg stod opp seint på avreisedagen, og måtte vaske meg i ansiktet på T-banen som jeg pleier. Vanligvis har jeg våtservietter med. Når jeg ikke har det, har jeg vannflaske som jeg væter skjerfet med, noe som fungerer fint så lenge man ignorerer mennesker rundt som kanskje synes det er litt rart å helle vann på skjerfet å vaske seg med det. Eller kanskje de synes det er smart. Det hadde jeg syntes.

Denne gangen hadde jeg ikke vann, men saft. Heldigvis sukkerfri saft som ikke klisser, og dermed helt uproblematisk å bruke som ansiktsrens. Saften var rød, så eventuellet tilskuere kunne ikke vite at dette ikke var helt normalt. 

Mens jeg satt og vasket meg med saft, prøvde jeg å høre på musikk. Istedenfor at bluetooth på telefonen koplet seg til øretelefonene mine, valgte den å koble seg til høyttaleren som lå i sekken. Og istedenfor å starte Spotify valgte Pia å kjøre Nyhetskanalen. Lyden var selvsagt på full styrke i det Therese Johaugs gråtkvalte stemme ljomet ut av sekken og fyllte hele vognen. Jeg fikk skrudd på lokket på saftflaska like før den trillet nedover midtgangen, og fikk dempet lyden seint nok til at publikumet fikk med seg at Johaug mest sannsynlig får bli med i OL. 

Jeg rakk ihvertfall alt som skulle til for å komme meg rett fra jobb til toget som viste seg å være innstilt.

Myleen er som nevnt en engel (hun er jo svensk), og ikke lenge etter var vi på vei i bilen hennes for å hente førerkortet til Siri på andre siden av byen.

Etter å ha manøvrert oss gjennom deilig Oslo-rush, og sett hvordan idiotene som gjør dette hver dag har det, var vi på vei til Stockholm. Vi prøvde å lære oss Despacito. Jeg vil lære spansk, for Tonje har sagt at de snakker spansk dit vi skal reise til vinteren. Siri sa at det er lurt å oversette sangen, så jeg skjønner litt mer av hva den handler om, og dermed kan lære ordene lettere.

Jeg hadde glemt hvor morsom Google translate er:

[Refreng: Justin Bieber og Luis Fonsi / Daddy Yankee]
Despacito
Jeg ønsker å puste halsen sakte
La meg fortelle deg ting i øret hans
Å huske på hvis du ikke er med meg
Despacito
Jeg ønsker å kle av seg sakte kysser
Meld på veggene i labyrinten
Og gjøre kroppen din en hel manuskript

Jeg gir herved meg selv den ubeskyttede tittelen "Oversetter av dikt fra Spansk til Google translate til Norsk". Værsågod:

Sa-a-akte 

Jeg vil lukte på deg ganske sakte

Dermed vil jeg hviske til deg hva jeg bakte

Jeg skal aldri glemme helt hvordan du smakte

Sa-a-akte

Kyss og klapp og klem, nå skal jeg ut og jakte

Av med klærne, labyrinten kan jeg makte

Manuskript er værre, sånn som det abstrakte

...

 

Noen bilder fra turneringen (De fine bildene er tatt av Karin Lundquist eller Wesley, de andre er tatt med Pia):


Jesper og Siri 


Panorama (vellykket)



Mottak

Panorama (mindre vellykket)



...


Gruppeseier!

Armhule-lo og nippleparty







MVP: Legolas

 




 


Sikkert poeng



 


Takk for oss, Sverige! 

Here we come, Danmark!



 

 

Beachvolley i LA og litt sånt

I nuet på flyet 27. februar

På fyet nå. Jeg har tatt en halv sovepille og så en til + littt vin. Hovedmålet er å sove, men kroppen er fast bestemt på å være i fullt beredskap gjennom det den ut ifra adrenalin-nivået å dømme anser som de siste timene av mitt liv. Duppet kanskje av i tre sekunder.nærmere.bestemt ett sekund 3 ganher.  Drømte at jeg reddet en kort serve og løftet ballen.opp, men sp krasjet flyet igjen. Drømmen på 1 sekund. Jeg veivet nettopp armene foran ansiktet til hun ved siden at meg. Ikke Tonje, hun andre. Tonje sober som en stein. Merker jo at jeg er litt trøtt selv om jeg er lys våken. Eller jeg kjennes litt slapp ut, også i fingrene liksom. så jeg føler at det ikke blir så bra det jeg skriver.´´jeg at jeg skal vente med å skrive til litt senere.

Litt senere (28 dager):

Det var lurt. Å vente med å skrive, altså. Det blir ofte sånn. Tonje og jeg var på vei hjem fra ferie og treningstur til LA:D

Jeg tenkte at jeg ikke ville trenge å skrive noe, for turen gikk jo relativt smertefritt. Det eneste jeg kom på å ha mistet på turen var skjerfet mitt, men det fant jeg igjen i et blomsterbed dagen etter. Jeg reiste til et sted der jeg fikk bruk for skjerf, det kunne vært en tabbe i seg selv, men jeg er glad for at jeg ikke visste om den kjølige bølgen i California. Det kunne endt med en annen destinasjon, og da hadde vi gått glipp av mye moro som tydeligvis kan forekomme i LA, selv i fravær av tropisk temperatur.

Trangen til å skrive ett eller annet dukket etterhvert opp som en verkende byll som måtte skvises ut i form av ord.

Kvelden hjemme før avreise 17. februar og avsporinger fra temaet

Jeg drømte at jeg ble låst inne i leiligheten. Da jeg fyttet tilbake til Gamlebyen etter turnus for noen år siden, innså jeg at sannsynligheten for at leietakerne hadde drevet en eller annen form form for pimp-virksomhet her var større enn at de ikke hadde det. En vakker dag stod politiet på døra. Den dagen da Marne, Johan og jeg kom gode og brisne fra fest, utkledd som henholdsvis Jasmin, Gini og Jasmin. Vi hadde øl i den magiske lampa.



Politimannen så på oss med et skrått blikk, før han saklig informerte om at denne leiligheten hadde vært under oppsyn det siste året. Det eneste jeg visste var at betalingen for leien stort sett hadde kommet inn hver måned, betalt med sjekk fra litt forskjellige folk og på litt forskjellige datoer. Jeg hadde gitt opp det kompliserte forskningsarbeidet det viste seg å være å finne ut i hvem som egentlig bodde i leiligheten til enhver tid. Dette på tross av noen ugler i mosen, som blandt annet at det var observert jenter med lange negler som fartet inn og ut, istedenfor han breiale handelsmannen i dress som jeg så naivt gikk med på at skulle skaffe bolig til sine bygnings-arbeidere.

Dette var avsporingen.

Da jeg skulle få tilbake nøklene av jentene med lange negler, så var det ikke de samme nøklene som jeg hadde overlatt til leietakerne året før. Låsen var byttet ut, til noe som ihvertfall ikke var en smekklås. Det er i og for seg positivt med tanke på den reduserte risikoen for å låse seg ute av leiligheten, men negativt fordi det øker risikoen for å bli låst inne i leiligheten, hver gang man legger nøklene fra seg under dyna eller i kjøleskapet.

Jeg fant ikke nøklene mine da jeg skulle dra til flyplassen, men hadde som nevnt nettopp drømt om akkurat det senariet, så planen var klar. Den gikk ut på å få kontakt med noen andre beboere i 3. etg. og klatre med kofferten rundt gelenderet til nærmeste befolkede terasse.

Mens jeg lette etter nøklene, oppdaget jeg at Pia 9 nok en gang hadde valgt et imporenende ugunstig tidspunkt å streike på. Situasjonen kunne blitt en utfordring, men jeg har selvsagt to ekstra telefoner og et tvilling-simkort med meg overalt. Gode gamle Pia8, + en liten Sams-unge i tilfelle dobbel krise. Med unntak av at det kan være aggresjonsfremmende å fikle med miniatyr-simkort og binderser når man har dårlig tid, så gikk mobilbytte overraskende greit. Såpass greit at det ikke kunne bli blogg-materiale, tenke jeg. Dessuten prøver jeg å begrense hvor mange av telefonkrisene jeg skriver om, tro det eller ei. Jeg forsøker en rask oppsummering, sånn for å få det ut:

Jeg likte ikke tanken på å dra avgårde med bare Pia8 og Sams-ungen(med edge-nett), så jeg tok med den streikende Pia9, i håp om at hun ville våkne til liv etter noen dagers hvile i kofferten, og dermed være klar "hvis" noe skulle skje med Pia8 på turen. Pia8 hadde også noen sprekker, men klarte seg helt til hun ble borte, noe jeg oppdaget på vei til flyplassen da vi skulle hjem igjen fra LA. Da tok jeg fram Sams-ungen, men den ville ikke lade. Jeg forsøkte deretter Pia9, som mirakuløst hadde våknet til liv igjen. For å legge til en avsporing til hopper jeg til nåtiden: Pia9 har fungert frem til for noen uker siden, da hun knuste mer eller mindre av seg selv på en togstasjon etter at toget hadde gått fra meg. Pia8 hadde visstnok dukket opp på en restaurant i LA, og var nå sannsynligvis på vei til Norge over Atlantern et sted. Jeg strente inn på Teknikkmagasinet, kjøpte den nest billigste smart-telefonen de hadde: PiaH10, en Huawei som fungerer utmerket som nød-telefon mens jeg i mellomtiden manner meg opp til å gå innom Expert med Pia8 og 9 og spørre om hvordan det ligger an med den idiot-forsikringen.

Tilbake til pakke-dagen: Nøklene dukket opp på et så kjedelig sted som under macen, for jeg hadde måttet ta i bruk bank-id-brikken på nøkkelknippet i mangel på telefon. Det førte forresten til at jeg huske å pakke med macen også. Passet lå der det skulle, mellom papirer og bøker nederst i bokhylla. Jeg og rakk toget til Gardermoen, og bare zzz. 

Nå har jeg forresten fått orden i papirene:


 

Flyturen til LA gikk så bra som en flytur kan gå tror jeg. Jeg sa til meg selv at hvis jeg ikke dør nå, så skal jeg aldri mer være redd for å fly. Jeg tok mentalt avskjed med denne verden, og ba til en gud eller noe sånt om at det finnes en gud eller noe sånt. Tonje inrømmet at hun innerst inne hadde syntes det var litt kult om vi hadde måttet nødlande på havet. Dersom vi overlevde, vel og merke.

Dette blir som vanlig ingen normal reiseblogg, men en lang rekke avsporinger med noen bilder på slutten.

Hadde det vært lov å ta bilde i sikkerhetskontrollen, så hadde bilde nr. 1 vært av tonje og meg med hver vår skinkeost på tube. Sånn typosk norsk turmat som man egentlig ER så lei av, men som får ny verdi i visse situasjoner.

Vi bare: "Knis, så gøy at vi har tatt med heelt like oster, uten å å ha avtalt det på forhånd engang.. vi er smarte ass, sparer penger på å kjøpe med oss billig mat før vi drar. Norwegian lurer ikke oss.....Heisann, vi må ta av skoene i sikkerhetskontrollen..knis." 

Mannen bare: "Er dette din håndbagasje...og er dette din håndbagasje...blablabla..sikkerhetsregler..blabla 100 ml....nei skinkeost på tube er ikke det samme som brie...blablaaa..."

Vi bare: "åh ostene, vi som hadde gledet oss.. æsj..HÆ skal dere bare KASTE dem, ikke spise dem selv engang..tenk på barna...

 

Tonje var veldig rolig på flyet. Hverken redd eller reisesyk. 

 

Rart å tenke på at oppover på ingen måte er det samme som nordover, sånn som det kan se ut som på et vanlig kart.

Dessuten er et vanlig kart på en måte verden i vid-vinkel, nesten som et panorama-bilde som jorda tok av seg selv. Ikke la deg lure av verdenskartet.

Ikke la deg lure av panorama-selfier 


 


 


 



 



?




 


<3

<3

Beachwalk








The pro´s

Uber er gøy

Perfekt med mini-øl i forskjellige smaker for ubesluttsomme folk

 

Tonje, kan du sende meg bildene av deg selv også, med baseball-kølla? Her vises forresten hverken ballen eller kølla..



.. etter at Tonje hadde ryddet rommet.




Tjukkebolle-pizza



California dreaming
















Nemo! In real life! #starstruck. Gjengen hadde visst blitt fanget igjen. Denne gangen slapp de unna tannlegen og Darla, men endte opp i en restaurant i Hermosa.


:*


















 

 

 

Overskrift, dobbelt skift, ut på vift.

Små humper i veien kan få kroppen til å reagere som om verdens undergang er nær

Svidde lomper i microen og trange sko som gir herdet hud og blåmerker på tær

Skulle ønske hjernen kunne skjønne at det ikke er krise, men kanskje bare dårlig vær

Som gjør at man vippes av pinnen når kaffen renner over og man får hull i sine klær

 Det som skjer når jeg...

...går til frisøren og ender opp med gult og blått hår, knuser telefonen (Pia nr. 10), finner en gammel iPhone som ser ut til å være sperret, men som vil aktiveres igjen om 23 558 734 minutter, finner en annen telefon som ikke har nok lagringsplass til å laste ned appen som skal gi større lagringsplass, gir min nye høyttaler et uheldig bad i vasken, tryner langflat på trappa, revner buksa, går meg bort på vei til ny jobb, krasjer jobb-bilen inn i handicap-skiltet, ikke får tilbake penger av Expert på grunn av ørevoks på de ødelagte øretelefonene, ikke får kjøpt nye fordi kortet ligger igjen på et av de andre stedene jeg har vært den dagen, blir spurt om legitimasjon på polet (johoo) men nå har jeg jo ikke bankkortet, og mangler uansett to kroner i kontanter for å kunne kjøpe den billigste vinen som en i-siste-liten-bursdagsgave, prøver senere å roe meg ned med litt hjemme-spa ved å smøre inn kroppen med noe som viser seg å være hvit karneval-maling istedenfor bodylotion, vannet fosser ut av filteret i vaskemaskinen og lager innsjø på badegulvet, jeg løper igjen til jobb i varme klær, for det er vinter, men det er så sinnsykt varmt på bussen, kommer på at jeg har parkert sykkelen på Tøyen, naive menneske som tror jeg kan glemme den der over natta og forvente å finne den igjen (sykkel nummer x i rekken av sykler), blir overrumplet av en som misjonerer for en eller annen religion (han har hvit maling i ansiktet), får dårlig samvittighet for at jeg ikke har tid til å gi noen kroner til han som spiller fin musikk på torget, får enda dårligere samvitttighet ovenfor hun stakkaren som sitter i kulda og tigger mens jeg tror jeg skal dø av frostskader i løpet av det minuttet det tar fra bussen til t-banen, får beskjed om at jeg ikke får gratis kaffe på narvesen fordi den kupongen jeg fikk på bursdagen min har gått ut, betaler for kaffe, men må kaste den foridi den gir meg brannsår på hånda av min humpete løping i de nye skoene som jeg kjøpte i jukse-skinn for å være miljøbevisst (eller noe sånt), men som gir meg kjøttsår på tærne, myser mot info-tavla for å finne ut når neste t-bane går, innser at jeg bare har på meg én kontaktlinse (nærmere bestemt to på samme øye), kommer meg på T-banen og finner frem brillene som gir et deilig ripete filter på verden, dogger i det jeg kommer ut i kulda igjen, spurter over til perrongen på den andre siden for å rekke tilbake til Tøyen der jeg tidligere gikk på feil T-bane fordi jeg var opptatt med å ringe jobben for å si at jeg ble litt forsinket, ender opp med å ta taxi til jobb, kommer meg senere trygt fra den ene jobben til den andre, bare at med ecco-sandaler på, for jeg har glemt å skifte til utesko, prøver å logge meg inn på jobb-pc-en, men skjermbildet har blitt snudd på hodet, og fylles deretter med svarte firkanter, finner ikke strikk og bruker kinesiotape i håret, sjekker kalenderen og misledes til å tro at jeg har fri dagen etter fordi Prinsesse Ingrid Alexandra har bursdag og det derfor anses som en helligdag og da blir dagen på kalenderen så full at påminnelsen om jobb-vakta skyves ned til der den ikke synes, ned til de sårt trengte men ikke-eksisterende ekstra timene i døgnet, som jeg allikevel tryller frem så jeg får trent sandvolleyball (<3) der jeg jobber med å fokusere på å hoppe høyt og ha bøyde bein og rette amer (eller hva det var), kommer hjem og finner klesvasken grodd fast i en råtten klump i maskinen, som senere må brukes til å vaske sekken som har blitt marinert innvendig med vaniljeyoghurt...

.....er at jeg får så dårlig samvittighet fordi når disse bagatellene kommer i flokk, går de noen ganger skikkelig inn på meg, samtidig som mennesker dør av sult, ryker korsbåndet, eller blir påkjørt av en buss og dør. 

Så heldig jeg er som har overlevd enda en dag på denne jord. Det skal feires. Jeg bestiller en billig flybilett til California, kompenserer miljøsvineriet med å kildesortere absolutt all plastikk og papp fra hverandre, og så legger jeg meg og bare:

 

Godnatt! Godnatt! Kryp under ditt dekken,

med nelliker stukket, med roser besatt,

med sølvhvite blader fra bringebærhekken!

I morgen igjen, hvis Gud så vil,

vekkes du opp av fuglenes spill.

Henrik Wergeland

 

God natt, god natt. Drøm om sol og sommer

Om hullfrie lommer, og hår som er glatt

Om snillhet og godhet, og freden som kommer

I morgen igjen, hvis alarmen ringer

får jeg igjen se hva neste dag bringer

RC
 


Reparér

Før noen ser

 


Knebøy virker

Buksa knirker




Ett år har gått 

Kaffe du skulle fått

 

 

Yoghurt og søl

Kjøp, ikke nøl,

En boks som er tett

Da blir du mett

 

Papp og papir

Skilles og blir

Til nye ting

Kanskje en ring


App for mer plass

Gikk rett i dass


Finsko på jobb

Ikke vær snobb



Hårsttikkene har

kommet til rette

Jeg er nå klar

For gul og blå flette

 




Dekselet passet ikke bra

Sportstape er godt å ha



Dette skjer

Sikkert med fler

 

Det skjer vel alle

Med og uten balle



Strykehjern er noe jeg har..

..på lista over ting jeg må låne av far




Hvor mange dager er dette?

Nå begynner jeg å svette i min flette

 


Svidd mat er bedre enn ikkeno´

Senere ender det tross alt i do

 


Gult og blått.

Med litt grått

Inn for tiden?

I <3 Sweeden

 

Åla fra Spania!:D

Jeg må bare si meg relativt storfornøyd med min egen pakking til denne turen. Jeg var på Gran Canaria med Beachtravels i vinter (ja, jeg elsker både Beachcamp og Beachtravels og alle andre som arrangerer noe med sandvolleyball, og synes rivalisering er noe tull✌🙌). Da betalte jeg foe overvekt på vei til, for så å glemme igjen en hel skuff med klær da jeg skulle tilbake..(som Cindy og Siv omtenktsomt tok med hjem igjen for meg❤).

Men man lærer så lenge man lever, og denne gangen var jeg rutt. Ikke bare var kofferten på godt under 20 kg, men jeg sendte den avgårde i selvbetjent innsjekking, som om jeg aldri skulle ha gjort noe annet. 

Deretter fikk jeg verdens mest komfortable flytur, som jeg forsøker å ikke tillate meg selv å få for dårlig samvittighet over, i og med at jeg kunne kveile meg rundt på en ledig 3-seter hele veien, noe som blir litt det samme som å bæsje på både jordkloden og dens sultne mennesker. Men jeg kan ikke tenke sånn hele tiden, for da blir jeg så trist og klarer ikke å jobbe og betale skatt og gi litt penger til Røde kors, og det hjelper heller ikke, og dessuten har jeg skrevet nok dystre ting om det før. Nå skal jeg bare skrive om hvor fin turen har vært hittil, og nevne de få uunværlige tabbene som har oppstått så langt.


 

Hvis du ser nøye etter kan du se Nesodden:D Hadet bra, mamma og Papa og Marne og Bjørnma<3

Så, den første lille tabben oppstod da jeg kom på hotellrommet og ikke fikk opp den nye rosa kofferten min som veide godt under 20 kg. En liten bagaltell, som løste seg etter at jeg hadde røsket og skreket og bannet litt i ca 20 minutter, i det øyeblikket jeg skulle til å låne en avbitertang, og fikk øye på en patetisk liten trekant på en usynlig knapp som angivelig skulle dyttes en millimeter til siden for at låsen skulle åpnes.


 

Tabbe nummer 2 var at jeg var så inni... flink til å pakke lite, at jeg tok med meg kun én olabukse. Den ville jeg ha på meg den første kvelden, (og i utgangspunktet sikkert mange flere kvelder), men kombinasjonen av solkrem og trang utvasket bukse som skal på i full fart gikk som den måtte...



Hendelsen kan imidlertid strykes av listen over tabber; uansett hvor lite jeg pakker har jeg alltid med meg veska med det rare i.



Så nå satt jeg meg ned for å sy, men endte opp med å skrive blogg isteden.

Gleder meg til dere etterpåklatter fra Norge kommer nedover til helgen!:D<3



Siri og jeg vant campens første turnering!🏆💪🙌



Lite shopping på meg for tiden, men jeg glemte å ta med termos, så det har jeg kjøpt. Det trenger man når det bare serveres kaffe til frokost, så man kan fylle opp og ha til lunsj. (Pakketips!;) og ja, spansk termos lekker, og jeg har masse kaffe rundt i bagen, men det tells ikke som en tabbe, og jeg gidder ikke å ta bilde av det.)



Flinke folk.



God stemning:D

Vi ses🙌☀✌🍻❤🎶👏🍹🌴


 

 

Jeg LER av alle som ikke har rumpetaske😂

På Gardermoen, på vei til Spania😄 Skal prøve å skrive mitt første korte blogginnlegg. Mitt første blogginnlegg egentlig, for det andre jeg har skrevet er mer avhandlinger/noveller/artikler med en veldig veldig tynn lyserød tråd. Nå kunne jeg skrevet masse morsomt om røde tråder, men jeg skal prøve å ikke spore av. Sånn som toget kunne gjort, på grunn av en stappfull vogn med vanlige mennesker bakerst, og en tom vogn i NSB komfort i midten. Samtalen mellom meg og kondoktørene som pent ba meg gå til vognen jeg hadde betalt for (den ukomfortabele)

Meg: det er jo litt rart at det i det hele tatt er en komfort-vogn, når det alltid sitter maks 3 mennesker i den, mens det er stappfullt i den vanlige vognen?

Kondoktørinnen: så du ikke på skiltet at det var komfort-sone? 

Meg (inni meg): fy f.. jeg får så lyst til å slå inn trynet på mennesker som alltid svarer med "økseskaft" når jeg sier "god dag mann".

Meg (out loud): nei jeg så ikke det, det var ikke meningen å sette meg i denne tomme luksusvognen som ingen bruker.

Jeg bare synes det er litt rart at den eksisterer.

Kondoktørinnen: økseskaft.

Meg: ja jeg skal gå fram, men det ser ut til at det er kø for å komme inn i den andre vognen. (smiler og prøver å ikke virke kranglete). Som sagt, jeg synes bare det er rart at det er en tom luksusvogn på dette toget, når luksusfolk kan ta flytoget som gikk for ett minutt siden.

Kondoktørinnen: dette er et regiontog så det er derfor det har komfort-sone.

Kvinnemenneske i komfort-sete som overhørte samtalen: du kan jo bare betale 90 kr som oss andre, og få sitte i denne vognen.

Meg (inni meg): ho..%#*(<:);kjerr../%*§¥~?£$¤&?!?^¤©...pust, se for deg at hun gråter i dusjen, ikke hat, take the high road.

Meg(out loud): hehe, nei da kunne jeg like gjerne tatt flytoget.

Tonje og Mathilde og dere, som klarer å få ut noen bitchy ord en gang i blant, enten de er berettiget eller ikke: jeg tror dere er sunnere en meg, og slipper unna med mindre innebygget aggresjon som går ut over telefoner, fjernkontroller ol.😊 Tonje sier at jeg er irriterende snill. Og ja, jeg irriterer meg selv noen ganger også😝 men Kondoktørinnen var bare litt dum, ikke slem, og jeg hadde fått så vondt i magen hvis jeg hadde krangla noe mer. Til og med snobbe-dama i snobbe-setet var nok ikke slem, også bare litt dum (og snobbete), og hun var for gammel til at hennes atferd ville blitt påvirket av at jeg sa hva jeg mente.

Uansett.. Nå er jeg på vei til Spania!!

Jeg elskerumpetaska mi:)



​Hvis  jeg hadde vært litt stemmerett, så hadde jeg elsket at det snør i Oslo nå... (a)..

Nå letter vi snart🙌 

 

 

 

 

IS = Irrasjonell Sekt - DE UTØVER IKKE ISLAM, OG DE ER IKKE EN STAT

Jeg lovet hyggeligere og kortere tekster, men jeg må bare frese littegrann til. I mitt forrige innlegg glemte jeg nemlig å få utløp for frustrasjonen over det fenomenet som kanskje gnager mest: generalisering. Litt av et klisjé-ord, men det kan ikke bli understreket nok ganger, spør du meg.

Før jeg kan komme til poenget: Jeg blir GAL av mennesker som ikke kan diskutere. 

"God dag mann."

"Nei, økseskaft."

Bare så det er helt klart: Hvis jeg uttrykker hvor idiotisk og farlig generalisering på bakgrunn av religion er, så betyr ikke det at jeg avfeier diskriminering, lemlestelse, undertrykkelse og terror som et problem. Tenk at det i det hele tatt må påpekes. Vold og terror er mer alvorlig enn generaliserende holdninger som uttrykkes med ordmen generaliseringen fremmer vold og terror, og er dermed farlig. Også er det så uintelligent.

 

Jeg delte en video på Facebook:

 


Reza påpeker problematikken rundt generalisering av muslimer, både i folks dagligtale og i media. Etter å ha postet denne videoen kom det kommentarer om hvor viktig det er å ikke "stikke hodet i sanden og godta at mennesker undertrykker, diskriminerer og terroriserer".

Jeg prøvde så godt jeg kunne å forklare at jeg er helt enig i "økseskaft", men at det ikke passer som et argument mot "god dag mann". 

 

 

I tillegg måtte jeg forklare, som om det var små barn som ikke forstod, at selv om det begås mye urett av mennesker, deriblandt av mennesker som kaller seg selv muslimer, så betyr ikke det at musliimer generelt begår urett. Det er i hovedsak menn som voldtar kvinner; betyr det at menn fremmer vold? Det fikk jeg ikke noe svar på.

Men det gjorde Harald Eia! Det var så gøy da jeg senere leste dette herlige innlegget hans. Jeg stjal et bilde, siden han "stjal" sammenlikningen min:P Han måtte imidlertid også tolerere en haug av økseskaft-kommentarer på artikkelen sin.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/A-ga-i-svare-gjenger-og-stikke-fingrene-nedi-buksa-pa-menn-er-rett-og-slett-ikke-noe-damer-flest-liker-a-gjore-pa-fritiden-8321804.html"

 

La oss ikke svartmale mennesker ut ifra hvilken religion de har, hvilket land de kommer fra, eller hvorvidt de har utover- eller innovertiss. La oss ikke svartmale hele menneskegrupper i det hele tatt, bortsett fra de som åpenbart er kollektivt koko, som Ku Klux Klan, Al Qaida, IS og lignende. La oss forresten ikke kalle dem Islamsk Stat, da de hverken utøver islam eller er en stat. La oss kalle dem noe annet, som for eksempel Irrasjonell Sekt.

Ku Klux Klan kan vel bare fortsette å ha det barnslige navnet sitt, så lenge kyr ikke lærer språk og tar seg nær av det.



 

Flyktninger, vinterdepresjoner, NSB, syklister og hvordan redde verden.

Jeg har ikke hatt skrivesperre. Mer en en sperre for å publisere tekst skrevet i affekt, som for eksempel inneholder overdreven syting, selvmotsigelser, gjentakelser, gjentakelser og grammatikkfeil. Jeg har skrevet ganske mye, faktisk, men jeg har aset meg selv opp over verdens urettferdigheter i så stor grad at hver gang jeg har forsøkt å holde en rød tråd av humoristiske hverdagstrivialiteter så har det bikka helt over i kategorien «Til H&%#" med Menneskeheten». Og det er jo ikke noen hyggelig kategori.

 

Det har kanskje noe med vinteren å gjøre. Ikke at verden er grusom, men at jeg istedenfor å le og tenke blogg når jeg søler smoothie utover hele bagen, tenker jeg: fy f.. for et egoistisk menneske jeg er som nesten griner fordi jeg har sølt smoothie utover hele bagen når mennesker dør som fluer rundt om i verden. Da griner man bare enda mer. Så får man sollyslampe til bursdagen.

 

 

Nå bryter jeg publiserings-sperren, og slenger sammen de aggresive tekstene jeg har skrevet i vinter (så er jeg kvitt dem), med et løfte om koseligere og kortere innlegg i fremtiden. Hvis noen gærninger har tenkt til å lese videre, så kan dere glede dere til mye frustrasjon og kritikk mot mennesker (forsøkt humorifisert med bilder stjålet fra Google). Berettiget kritikk, eller ikke, hvem vet.  Avslutningsvis får du oppskriften på det perfekte verdensherredømme.

 

Jeg får lyst til å rope: f&#%$))»& Ruter og NSB og hele pakka. Men neida, jeg skal være saklig og klok. PERSPEKTIV. Ut av rumpehullet og opp i verdensrommet, som Tusvik og Tønne sier det så fint. Det er IKKE meg det er synd på her i verden. Sånn... Men frustrasjonen blir jo ikke bedre av å grave seg ned i sin egen skyldfølelse fordi man ikke er beruset av lykke hvert eneste sekund av hver eneste dag, her man bor i dette pengedritende landet. Vær snill mot deg selv istedenfor å grave deg ned, RC. Skriv ned og få ut aggresjonen med blokkbokstaver og spesialtegn. Problemet er at man blir så «#!& BILSYK av å skrive..for man sitter jo på buss for tog. Klassisk Oslo-S-kaos. Hmm. FOLK! Du tror kanskje jeg er sint på NSB du.. NEI! Jeg er sint på folk som kjører bil. Parker de FARLIGE og MILJØSKADELIGE bilene deres, begynn å ta tog og buss sånn at NSB og Ruter og Jernbaneverket og hvem de nå er kan få mer penger til å fikse togskinnene sine, få flere tog, og gi høflighets- og ruter-app-opplæring til de kondoktørene og bussåførene som måtte trenge det. Heia tog og buss.

 



 

Og alle (dette gjelder faktisk mer eller mindre dere alle) duster, som ikke har på belte når det faktisk er belter i setene på bussen: Det kan ikke være så vanskelig? Det er farlig for andre også, skjønner du. Det hjelper ikke for meg å ha belte på hvis bussen velter og liket ditt blir slengt over meg i stor fart.



Og ikke våg å være sint på miljøvennlige flinke spreke samfunnsbevisste syklister. Du kan gjerne le av de tåpelige kondomdressene og det dyre utstyret, men ikke vær sint forde de tar plass på veien. (Du kan være sint på de som er skikkelig frekke og sykler rett på barn og sånn.)



 

Tenk at vanlige mennesker kan KJØRE rundt i bil. Sivilt! Det burde vært flere års utdanning for den slags. Også burde det vært ulovlig. Jeg tåler ikke å høre om påkjørte barn på nyhetene. «Det skaper farlige situasjoner å kjøre under fartsgrensen, for da kjører folk forbi», sier dere alle sammen...bortsett fra meg. HVORFOR HETER DET FARTSGRENSE NÅR DET ER FARLIG Å KJØRE UNDER-, OG EGENTLIG IKKE LOV TIL Å KJØRE OVER? Jeg skjønner det ikke. Det er noe absurd med ordlyden i det lovverket, og jeg føler meg ensom i frustrasjonen.. helt alene faktisk:P

 

Når jeg en vakker dag blir påkjørt bakfra fordi jeg kjører under fartsgrensen, eller når bussen jeg sitter på krasjer og jeg allikevel dør fordi alle de andre menneskene blir slengt veggimellom, så er det kanskje bedre å ha levet et liv der jeg brukte litt mindre tid på å være rasende på mesteparten av jordas befolkning.



 

Er det jeg som er naiv, når jeg ser for meg meg at vi alle kan gjøre små ting i hverdagen som vil kunne forandre verden?

 

Eller er det dette som er naivt: «Vi må hjelpe dem der de er». «Jeg kan ikke sende restene av denne middagen til Afrika uansett». «Hvis folk slutter å bruke penger på ting vil det bli økonomisk krise og økt arbeidsledighet.» «Det er ikke noe poeng i å kildesortere når så mange andre ikke gjør det»

 



 

«Vi må hjelpe dem der de er». Hvor er de, da? De ER jo allerede på flukt. Da er det vel for sent å hjelpe dem der de var? Og de er ikke der de er nå for moro skyld. De som tror det, trenger hjelp der de selv er: oppi sin egen trangsynte rattata.

 

Hva vil det egentlig si å hjelpe folk der de er? Jo folkens, det vil si å hjelpe dem som hjelper folk der de er. Altså Flyktninghjelpen, Røde Kors, Unicef, Redd Barna, Amnesty International, Plan Norge, Kirkens Nødhjelp... Hva trenger de for å kunne hjelpe folk der de er? Det trenger donasjoner og frivillige arbeidere. Hvordan kan de få flere av disse? Folk må donere det de kan. Hvordan kan folk donere det de kan? De kan bruke mindre penger på luksus. Hvor går grensen til luksus? Det kan desverre ikke jeg bestemme. Er det å ha leiligheter i Spania? Eller er det å legge igjen brødskalkene i butikken?

 

Jeg kan ikke sette en glorie på mitt eget hode. Selv om jeg støtter diverse organisasjoner, spiser halvmugne skalker og avskyr diamanter, reiser jeg samtidig på trenigsleir for å spille sandvoleyball opp til flere ganger i året. DET er luksus det. Og ikke er det særlig miljøvennlig heller. Men alternativet er nok vinterdepresjon, sinssykdom, dyre psykologutgifter, desperat solarium-terapi, og dermed kreft. Og det er vel ikke så sparsomt for miljøet. 

 



 

Jeg har ingen rett til å avgjøre hva andre ser på som luksus, men jeg har rett til å fnyse av de som påstår at små sparsommeligheter ikke hjelper.

 

Hva hvis alle senket sin grense litt til hva som er luksus. Ha én diamantring istedenfor to. Lag litt mindre mengde mat til middag. Dermed kan du gi litt mer til veldedige organisasjoner. Spar 15 kroner på å spise skalk istedenfor yoghurt. 15 kr mer per dag fra alle som vanligvis kaster skalker, til de som hjelper folk der de er og dit de kommer.

 

Og så kommer det noen $/#%» økonomi-eksperter som påstår at økonomien vil gå adundas dersom vi ikke kjøper dill og dall og tullete julegaver i fleng. Vet du hva, da er det PÅ TIDE AT ØKONOMIEN GÅR ADUNDAS, sånn at alle som produserer dill og dall og tullete julegaver i fleng kan få seg en annen jobb. For eksempel i Røde Kors. Lønnet av staten. I teorien er det nok resurser på jorda til at alle kan overleve, er det ikke? Du og du, for en nydelig verden det hadde blitt hvis jeg fikk verdensherredømme. 

 



 

 

Jeg anser meg selv som en snilling. Bak meg må jeg ha en regjering, fortrinnsvis bestående av snillinger som meg selv. Det vil si, ikke helt identiske som meg, da jeg mangler noen punkter på på CVen innenfor lederskap, historie, sammfunsfag, økonomi, og lignende.

 

Kloden deles i to med en strek, og det bygges en diger (miljøvennlig) mur som alle dyrene fint kan passere igjennom. Så finner jeg to mennesker, en slemming og en snilling, som spiller stein, saks, papir. Vinneren får velge hvilken side av streken hans menneskefolk skal bo på. Man vil strebe etter å lage en grense som geografisk sett gir like forutsetninger for overlevelse. På den ene siden av muren skal alle mordere, voldtektsmenn, terrorister osv. bo, og på den andre siden skal resten, snillingene, bo. I Slemme-land kan de bedrive akkurat hva de vil, så lenge de gjør det på sin side av muren.

 



 

Etterhvert vil det mest sannsynlig bli hensiktsmessig å dele opp jorda i mer enn bare to . Jeg innså dette nå mens jeg skrev. (Her er en styrke jeg vil fremheve ved meg selv som fremtidig leder, nemlig å kunne innse at jeg har tatt feil, og tilpasse planene deretter.) Vi vil ikke ha skattesnyltere og råkjørere i Snille-land, men det er kanskje dårlig gjort å la dem bo i Slemme-land, der de blir voldtatt rett som det er. Det blir herved egne regioner for råkjørere, skattesnyltere, naskere, mobbere osv.

 

Planen min handler ikke bare om å skåne snillinger fra slemminger (og fra å måtte bruke skattepenger på fenglser), men om at mennesker skal få velge selv hva de mener er snilt, slemt, rett eller galt, og bosette seg deretter. Alle slemminger er ikke slemme med vilje, de mener kanskje på ett eller annet nivå at det de gjør er det rette. Det bringer meg inn på temaet om fengsel og straff, da jeg betrakter hele fenomenet straff som lite hensiktsmessig i de fleste sammenhenger. En voldtektsforbryter er, i følge de fleste snillinger, klin kokos gal, og snillinger må beskyttes fra ham eller henne. Straff vil ikke gjøre vedkommende mindre gal.

 



 

Dødsstraff og den slags blir en annen diskusjon. Det er dog ikke tilfeldig at jeg tar det opp; i mitt perfekte verdensherredømme vil vi nemlig ikke trenge den slags diskusjoner. Vi skal selvsagt lage en Pro-Dødsstraff-region også, for alle barbariske hevnlystne mennesker der ute. Der kan de benytte de mest bestialske henrettelsesmetoder om ønskelig. Det som kanskje blir litt nedtur for dem er at alle morderne bor i Morder-regionen etc. Menneskene i Pro-Dødsstraff-regionen vil ikke få utløp for hevnbehovet sitt, da det forståelig nok ikke vil være tillatt å krysse murene (med mindre du vil konvertere til levesettet de har i den aktuelle regionen). Kanskje det finnes en gruppe mennesker som personlig er både mordere og pro-dødsstraff. Disse ville teoretisk sett kunne skape seg et tilfredsstillende og absurd lite samfunn.

 



 

Rike skattesnyltere vil også kunne få en utfordring, da de hverken har goder eller plikter utover murene som omringer dem. Men det blir deres problem. Hvis noen derfra føler at et samfunn med kun skattesnyltere ikke fungerer, ja, da er de hjertelig velkommen til Snilleste-Snille-land når som helst, så lenge de ikke bedriver skattesnylteri eller annen form for slemheter.

 

Alternativt kan de jo droppe skatt der borte... Tidligere Skattesnylter-regionen blir isåfall Nei-Til-Skatt-regionen. Dilemmaet oppstår dersom noen derfra blir syke, for så å umiddelbart bestemme seg for å flytte til Ja-Til-Skatt-regionen for å få gratis legehjelp. Jeg må nok gruble litt over akkurat den problemstillingen. De skal selvfølgelig få bistand, men da bør det i rettferdighetens navn være en viss karantene-tid før de kan flytte tilbake til Nei Til Skatt. Det må holdes et møte for å finne ut av det der før vi setter i gang med den store omveltningen.

 

 

 

Vi må forresten ha et mangfold av ulike Rasist-regioner. Eller blir det bare bråk. 

 



 

Vi er åpne for å ekspandere til andre planeter dersom behovet for antall regioner truer jordens kapasitet, noe som kan være en risiko med tanke på antall mulige kombinasjonene av meninger og preferanser som finnes.

 

Jeg kom på en liten ting til: Vi må selvsagt holde av en helt egen planet til Miljøsvin-regionen...

 



 

Det vil selvfølgelig finnes flere regioner for snillinger som ikke liker meg som leder, så ikke vær redd for kommunistiske tendenser. Resten av menneskene i regionen du bor i kommer uansett til å ha de samme meningene som deg, regions-lederen også. Dessuten er det ikke sikkert jeg vil være leder hele livet, heller. Kanskje jeg velger å flytte til «Anarki-Snillingene» etterhvert, ihvertfall som pensjonist.

 

Det vil alltid finnes en region tilpasset deg. Du velger selv hvor du vil bosette deg, og du kan når som helst flytte til en annen region.* 

 

* Unntak: se kommende møtereferat om rike skattesnyltere.

 

Er du usikker på hvilken region du skal velge? Jeg personlig vil anbefale Snilleste Snilling. Her er det ingen som voldtar, stjeler, mobber, myrder, eller kjører for fort. Ingen er rasister, ingen kaster plastikk i vanlig søppel, alle ressursene deles rettferdig, kollektivtransporten er en drøm, alle liker gode klemmer og har samme humor.

...

 





 

 

 

Hvorfor Beachcamp? Idiotforsikring, førstehjelp og andre tips.

Om jeg så hadde foraktet sol, sand og varme, så var nok en intensiv treningsperiode før sesongen god prioritering. Jeg så på noen bilder, og kunne ikke skjønne hva det var jeg gjorde annerledes enn for eksempel Janne Kongshavn. Det kommer jo tydelig frem her at vi har nøyaktig samme teknikk, så hva er det da som gir angrepene hennes det lille ekstra sammenlignet med mitt?

 


Janne.......................................................Rc

 

 

I likhet med proffene har både Johan og jeg trent regelmessig styrke.







Allikevel, treningsleir er den beste måten å dekke behovet for repetisjoner med ball-tpuch før sesongen.

 

Jeg vil påpeke at man ikke kan bo hvor som helst i landet og forvente maksimalt spillerutvikling. Det hjalp ikke stort at jeg hadde en sandvolleyballbane 100 meter fra leiligheten det halvåret jeg bodde i Skien. Jeg fikk faktisk med meg en go-gjeng fra Betanien en dag, samt en ungdomsgjeng som campet ved banene nå og da. Jeg kjørte også et par shote-økter for meg selv, men det å utføre den slags alene, med én ball, kan drive selv den mest avbalanserte parson til vannvidd. 





Dette var bare litt bakgrunn for hvorfor jeg i år unnet meg selv ikke bare én, men to treningsleirer:)

 ...

 

Beachcamp 1: Gandía Beach, Spania

 

Johan og jeg hadde beregnet god tid, bagen min veide godt under 30 kg, og sist, men ikke minst: jeg hadde på forhånd plassert alle eksplosiver (samtlige under 200 ml) i en gjennomsiktig zipper-bag i håndbagasjen. 

 

Den første delen av reisen gikk smertefritt (fra gamlebyen til Oslo S). Dette er en strekning man er så vant til at reisetiden beregnes i sekunder. Og er en riktig så erfaren, benyttes Eidsvoll-toget til Gardermoen, og man kan flire hånlig av alle som betaler i dyre dommer for snobbe-toget på platform 19. Flytoget byr kun på noen få minutter forsprang sammelignet med NSB-toget, og utsikten er den samme. 

 

Johan påstår at vår tidsberegning var perfekt, og at megga med det grønne flagget viftet Eidsvoll-toget avgårde flere sekunder for tidlig. Hun så oss komme løpende helt fra toppen av perrongen, ventet til vi var noen meter fra vognen mens hun smilte fårete, før hun løftet armen og ga klarsignal for avgang. Johan var sint og svett, og det kan man jo forstå. I den anledning vil jeg gjerne dele et tips med dere alle, som kan benyttes dersom du noen gang skulle føle deg urettferdig behandlet: se for deg personen ansvarlig for ditt besvær, mal et mentalt bilde av han eller henne som sitter på gulvet i dusjen og gråter, skjelvende på grunn av kaldt vann og anger på usmakelig oppførsel. Sinnet ditt kan da på magisk vis forvandles til en slags moderlig medfølelse ovenfor dette stakkars bitre mennesket, og det er lettere å gå (eller ta flytoget) videre med hodet hevet og pulsen normal. 





...

 

Vi kom oss helt til sikkerhetskontrollen på Gardermoen, før det lugget litt igjen. Jeg har aldri noen gang kommet meg gjennom en sikkerhetskontroll uten at en solkrem, nesespray,eller annet flytende har lurt seg unna zipper-bagen, men denne gangen hadde jeg et håp om å passere uten videre ransaking. Den gang ei. «Er dette din bag, og har du en saks i den?» lød en grov stemme. «Nei jeg har ikke noen saks i håndbagasjen min, det er jeg helt sikker på». Uniform-mannen dro meg bort til rønken-skjermen og pekte. «Hva er det da?». Og riktignok, nederst i bagen i en pose med klær lå det en over gjennomsnittlig stor saks. Jeg takket pent nei til å gå tilbake for å sjekke inn saksen, som jeg nå kom på at jeg hadde tatt med i siste liten for å kunne klippe kinesiotape.

 



Jeg klarte å ta vare på Rc sine briller hele den første dagen, før de ble borte på kvelden. Av hensyn til etterforskningen kan jeg ikke gå i detalj på hvordan det brutale ranet utartet seg, men det innebar vekslende skydekke med påfølgende av- og påtaking av briller.

 D´:

 

Heldigvis hadde Johan et ektra par som jeg kunne låne. Sistnevnte forsvant ikke før mot slutten av uka, for så å komme til rette igjen etter at jeg hadde reist, takket være supertrener, Kristel:)

 

Jeg må si meg fornøyd med egen innsats, tatt i betraktning at det totale svinnet på reisen bare var et par solbriller og en saks.

 

...

 

Drukningen av HTC bør også nevnes, men den går ikke under kategorien svinn. HTC var vikar for Pia 5, som ble syk noen dager før avreise og måtte på akutten på Expert City. Jeg har blitt godt kjent med Robert som jobber der, etter alle gangene jeg har vært inne med Piaer som har blitt reparert, eller i verste fall utbyttet. Robert er veldig snill og flink, men jeg har begynt å ense en antydning til oppgitthet i blikket hans når jeg kommer innom, igjen og igjen. Ingen av oss forstår helt hva jeg gjør for å fremprovosere de merkverdige tilstandene til mine mobiltelefoner.




HTC var lånetelefonen denne gangen, og Robert hadde sett på meg med bedende blikk og bedt meg om å gjøre mitt ytterste for ikke å miste eller ødelegge denne, da det ville medføre merarbeid og erstatningskrav. Jeg sa at jeg selvfølgelig ville forsøke, men at det hadde vært fryktelig naivt av meg å love noe som helst, tatt i betraktning mine telefoners historie, det faktum at jeg nå skulle ut på reise, samt at idiotforsikringen ikke gjelder for lånetelefoner.

 

Jeg husker ikke sjebnene til alle Piaene, men de innebærer blandt annet påkjørsel av traktor, vannskade, ølskade, slagskade, rustskade, biteskade, og gass-skade. Gass-skaden inntruff etter at jeg mistet telefonen ned i doen hjemme på Nesodden. Gass-skade, og ikke vann-skade, fordi det var en snurredass. Papa, som alltid ordner opp, hastet ned i tanken i kjelleren, der det i følge han ligger "mye fin gjødsel». Med vasking og tørking klarte vi å forlenge livet til telefonen med noen uker, før den sovnet stille inn.

 

Etter denne hendelsen (og et par liknende med vannklosett), har jeg innarbeidet meg en god vane: jeg tar av meg buksa ca 1 meter fra toalettet, rister på rumpa for å forsikre meg om at jeg ikke har Pia eller andre gjenstander i lommene, før jeg rygger bakover og sklir kontrollert inn på doskåla. 

 

Denne gangen (tilbake i Spania nå, altså) hadde jeg bare bikini på meg, og hoppet ubevisst over den gode vanen. Det jeg hadde glemt var at jeg hadde stappet HTC ned i linningen baktil.

 

Plopp.  

 

Jeg satte i gang med riktig og rask førstehjelp; ISPTHS-prinsippet:

 

1 Ikke tenk, bare stikk hånda nedi dær, bakterier er ikke farlig, det er bare å vaske seg etterpå

2 Skyll

3 Parter

4 Tørk med hårføner

5 Hvil i minst to dager,

6 Sett sammen delene igjen og forsøk gjenoppliving med startknappen....

 


 

 

Vel, utenom leting etter briller og behandling av mobiler bestod Beachcamp av mye sandvolleyball, litt jobbing som fysioterapeut, og noen frozen cosmopolitans:) 

 

Og selvfølgelig litt nødvendig soling.

 

 

De sa at sanden var hvit..

 

 

Litt bedre





 

Proff fotograf

 

 

En fantastisk gjeng, bare ikke helt innstilt på gruppebilde(bortsett fra Kristel:)


 

Fantastisk utsikt!

 





 

Kunstnerisk urbefolkning(/turist)

 

 

Mere kunst

 



Tradisjon tro


---"---

 

Morgentrening med Kristel<3


<3


The pros


--"--



















Gunilla in action


Big Al against the Estonian girls...


Digger næringspyramiden på baksiden av tyrkiske chipsposer.



...

 



Kveldskos


Maxi med sin spesialdrink.


...



 

Ekte kjærlighet<3

...

Jeg skulle på kurs i Oslo den siste helgen av treningsleiren, og måtte reise hjem før de andre. David var 98% sikker på at bagen min veide under enn 20 kg, etter at jeg haddde lempet så mye jeg kunne over i bagen til Johan. 

 

Den viste seg å veie 23 kg, og ikke nok med det: grensen på Ryanair var neimen ikke mer enn 15 kg.

 




 

Det er så gøy å stå i en stappfull innsjekkingskø, kavende rundt i en haug av truser og solkremer som man febrilsk prøver å stappe ned i poser for å kunne sjekke inn en bag nr. 2.

 

Resten av hjemreisen gikk fint, og det bar rett til Expert, der Pia 5 lå nyformatert og klar.

 

Jeg håper inderlig at livet til HTC er blitt forlenget med mer enn noen uker, av hensyn til neste person som trenger lånetelefon...tusen takk til Robert og Expert for mange års god service<3

 

 

 

 Og takk for en fantastisk tur til Spania:D

Om noen timer sitter jeg på flyet til Tyrkia!!




 

 

 

Advarsel til helsefag-studenter!

Jeg kaller det en advarsel, men jeg er litt flau, fordi det virker ikke som så mange andre har hatt det samme problemet. Isåfall har de ordnet opp og holdt det for seg selv. Én etter én postet mine medstudenter på facebook: «Endelig autorisert fysioterapeut!!».

 





Jeg kjenner meg selv, og begynte derfor tidlig å undersøke hvordan jeg skulle gå frem for å skaffe autorisasjon etter bestått turnus. Jeg er ganske stolt av å klare å ta vare på det fillete arket med veiledernes underskrift i ET HELT ÅR. Jeg fikk skriveren min reparert, scannet og printet vitnemål og pass, og sendte søknaden inn til SAK, Statens Autorisasjonskontor for Helsepersonell (Det burde het SAH?). Jeg hørte ikke noe mer, og regnet med at alt var i orden.


Altså kjente jeg ikke meg selv så godt allikevel.


«Rett kopi»...? Skriveren min er ikke av den dyreste sorten, men at den skulle kopiere så skeivt, da?


Jadaa, jeg hadde fått med meg såpass at jeg visste at «rett kopi» betyr at noe må stemples. Hvor og av hvem, derimot, var det sprikende informasjon om. Jeg ringte SAK (skulle ønske jeg hadde tatt opp samtalen), og fikk beskjed om at det ikke var nødvendig med rett kopi av vitnemål og legitimasjon, så lenge jeg sendte inn bekreftet dokument for bestått turnus. Da jeg allikevel, alt for mange uker senere, fikk brev om at disse rette kopiene manglet i søknaden, ble jeg litt frustrert. Ikke nok med at man må betale flere tusenlapper for å bli autorisert, men det skal visst være relativt komplisert også. Ihvertfall for meg, for som sagt, jeg har ikke hørt så mange andre komme med utsagn om forvirring og frustrasjon rundt denne saken.


Jeg googlet og ringte SAK: «Rett kopi kan man få på hvilket som helst offentlige kontor, feks politistasjon, NAV, advokatkontor, osv...»

 

Dette burde altså gå fint. Men for å gjøre en svett historie tørr:

 

Jeg dro til Tinghuset, hundretusende etasje inn i en krok, men det var stengt (for ti minutter siden).

 

Jeg dro til politistasjonen, stod i kø, kom til skranken, for så å bli bestemt avvist; denne tjenesten tilbød de ikke ved politikontoret lengre».

 

Jeg dro til Deichmanske bibliotek, der jeg fikk samme beskjed. De henviste meg til Allkopi, og sa at de kinne bekrefte dokumentene.

 

Jeg ringte SAK for å dobbeltsjekke, og fikk hånlig beskjed om at Allkopi ikke var en offentlig instans.

 

Jeg dro tilbake til Tinghuset (en annen dag, FØR kl tre), ventet pent i kø, for så å...nei jeg ble faktisk ikke avvist, men damen som hjalp meg anbefalte meg å ta rett kopi et annet sted, da Tinghuset skulle ha 250 kr PER ARK de kopierte og stemplet. Jaha. Fristende å bare slenge pengene på disken, for nå begynte jeg å bli ordentlig lei...men ok, det ville blitt mange penger. Hun henviste meg til universitete eller høyskolen.

 

Jeg ringte til universitetet og høyskolen (som jeg tross alt synes kunne hjulpet sin egen tidligere student), men neida, dette var ikke en tjeneste de kunne hjelpe med, desverre.

 

Jeg ringte NAV, og fikk til min lettelse beskjed om at mitt lokale NAV-kontor kunne gi meg rett kopi (igjen, skulle ønske jeg hadde tatt opp samtalen). Jeg dro til mitt lokale NAV-kontor, og ble vennlig men bestemt avvist: denne tjenesten tilbød de ikke ved NAV-kontorer lengre. De henviste meg til UngInfo i sentrum, og informerte meg om at disse kunne ordne rett kopi. Min frustrasjon begynte nok å skinne igjennom, men damen forsikret meg om at det var mange som hadde vært innom med det samme problemet.

 

Jeg dro til UngInfo-kontoret i sentrum, og ble møtt av en hyggelig gutt som sa at det ikke var noe problem å gi rett kopi, og selvfølgelig var det gratis! Han hadde et fint rødt stempel som sa «rett kopi», og alle var fornøyd.

 

Jeg hadde så lyst så lyst til å bare poste kopiene, men en liten stemme sa at det nok var lurt å dobbeltsjekke. Jeg ringte til SAK, med brevet i hånda, klart til sending.

 

«Å nei du din lille dumme lille autorisasjonssøker, UngInfo er ikke noen offentlig instans».

 




 

«Jammen...jammen...HVOR I $&#%»$$ kan jeg få denne forb»$%&$ RETTE KOPIEN DA??

 

« Har du prøvd politistasjonen, NAV, Tinghuset..?

 

«JAA for %#$»&»!!

 

«Du kan gå til en advokat, eller hvis du kjenner noen som jobber i kommunen?»

 

«Jobber i kommunen sa du..? Jeg jobber som ekstravakt i kommunen»

 

«Ja da kan du bare ta rett kopi der, da.»

 

For et nydelig tidpsunkt å si ifra om det på, i og med at den midlertidige lisensen fra turnusåret kom til å gå ut om to uker, og behandlingstiden på søknad om autorisasjon er opp til 6 måneder.

 

Etter å ha vært på kurs på lørdag tok jeg toget til Holmlia, fikk rett kopi, tok toget tilbake, og postet brevet. Null stress.

 

I dag er det 15. oktober og i dag er det to måneder siden jeg var ferdig i turnus og i dag går turnuslisensen min ut og i dag fikk jeg denne i posten:

 

 

 

 

Endelig kan jeg også si: «autorisert fysioterapeut!!»

BILLIGE Røde Rustne Pungerte sykler til salgs!!!!

Først fikk jeg drømmesykkelen av mamma og pappa til jul. Bianca er min store kjærlighet, og jeg kunne leve ut hippie-brelett-drømmen min i sommer-Skien.

 

 

Da den siste delen av flyttelasset mitt skulle inn i bilen til Vegard, så var det ikke plass til denne edelstenen av en sykkel. Vel vitende om at jeg ikke kom til å ta bussturen tilbake til Skien med det første, måtte jeg allikevel forlate den på gressplenen i Magnusgate. Heldigvis har hun blitt tatt godt vare på av Sara som bor i huset.

 

Selv om Bianca, som tidligere nevnt, ikke har de beste biomekaniske fordelene når det kommer til fart, opptrer hun som en ekte racer sammenliknet med Oslo-bysyklene, som jeg har benyttet meg av i sommer. 

 



Ikke at man kan forvente mer når man betaler 200 kr i året, men hver pore i asfalten føles som en kampestein. Også er det litt slitsomt å vele rundt for å finne et stativ å sette fra seg sykkelen på, særlig når det man endelig finner er fullt. Da står man igjen med valget mellom å sykle rundt for å finne et annet stativ, eller å låse sykkelen over natta med påfølgende prikk på bysykkel-rullebladet.

 

Det var en morgen i forrige uke. Jeg skulle på kveldsvakt på Holmlia, og fikk en fiks idé: jeg ville sykle til jobb. Jeg gikk nesten så langt som å hente meg en bysykkel, men bestemte meg isteden for å sjekke finn-torget. Besatt på å anskaffe sykkel fant jeg en til 500 kr, tok bussen til gokk og kjøpte en rød sykkel av en jente. Hun prøvde på ingen måte å lure meg, det klarte jeg fint selv. Sykkelen manglet luft i dekkene, og den var ganske rusten. Av en eller annen grunn klarte jeg allikevel ikke å stoppe meg selv fra å gi henne pengene å ta dan med meg. Dog med en klump i magen, for sykkelen skrek etter reperasjon, og hele denne ugjennomtenkte planen min handlet jo om at jeg ville sykle til jobb..umiddelbart.

 

Og ja, jeg hadde nå skaffet meg ekstremt dårlig tid. Jeg befant meg midt i et kryss med masse ringveier og drit som slynget seg rundt hverandre i broer og tuneller, og det var ikke snakk om at jeg fant noe bussholdeplass på riktig side av veien. Planen hadde endret seg fra å sykle til jobb, til forhåpentligvis å rekke jobb, og da med tog som eneste mulighet. Løpende med den pungterte sykkelen på slep, forstod jeg snart at toget heller ikke lot seg rekke, uansett om jeg skulle være så heldig å finne en bussholdeplass.

 

Klumpen i magen, som i utgangspunktet oppstod av et tåpelig sykkelkjøp, ble nå mer preget av at jeg hverken visste hvor jeg var eller hvordan jeg skulle komme meg til Holmlia. Jeg tok fram Pia6 og ringte Oslo taxi. Planen var å pælme skraphaugen av en sykkel i nærmeste grøft, for så ta taxi så langt som nødvendig for å rekke frem.

 

Plutselig var det en stemme inne i meg som sa at jeg ikke skulle bestille taxi helt enda, men derimot dobbeltsjekke at jeg faktisk begynte på jobb kl. halv 3. 

 

 

Ja, så gikk panikkklumpen tilbake til utgangspunktet, som handlet om bitterhet ovenfor mitt spontane kjøp. Ikke nok med at sykkelen var rusten og pungtert, men jeg har også en annen sykkel, som jeg i øyeblikket hadde glemt. Den står hjemme utenfor i St. Halvardsgate og er i ganske identisk stand som den jeg nettopp hadde kjøpt.

 

Jeg ville liksom ikke gi helt opp, særlig ikke nå som jeg følte at høyere makter hadde gitt meg en ny sjanse ved at jeg plutselig hadde noe bedre tid.

 

Jeg googlet: «sykkel» .

 



Wow, flaks. Da skulle jeg ihvertfall se om det var håp for den tohjulte, ellers fikke det være det samme.

 

(Alle som har prøvd å manøvrere seg selv omkring på Helsfyr vet at det er en labyrint av broer og t-banestasjoner og tuneller som man må finne frem i for å krysse disse herlige ringveiene. Etter en halvtimes vimsing fant jeg omsider Sørensens Sykler.)

 

Jeg hadde sett for meg et lite verksted, med sykkelpumper og skruhjern og sånt som man sikkert trenger for å kunne kalle seg sykkelreperatør. Men du store alverden, dette var jo en diger sykkelbutikk!

 

Sørensen (var det selveste Sørensen, tro?), var meget behjelpelig med å pumpe opp dekkene på Rød Rusten Pungtert sykkel, mens jeg begynte å la øynene vandre fra den ene glissne utstillings-sykkelen til den andre.

 

«Hva slags sykkel er egentlig min Røde Rustne..? Er det hybrid av noe slag, eller kanskje en type terrengsykkel», spurte jeg Sørensen.

 

«Du, det her, det er en...dame-bysykkel uten bremseklosser».

 

«Hva er den billigste landeveissykkelen du har?»

 

«Altså vi har lite nede i 500-kronersklassen..men..»

 

Sørensen dro så frem en vakker svart hingst. En svart hingst som var satt ned fra 6000 til 3500.

 

Resten forteller seg selv. Takk, Sørensen Sykler!

 

 

Jeg fikk lov til å parkere Rød Rusten Pungtert Sykkel Uten Bremseklosser utenfor butikken, og hadde nå en god halvtime på å komme meg til Holmlia. På min nye Sorte Hingst suste jeg forbi både tog og busser langs E6. 

 

 

Det var min egen skyld at jeg overså «omsyklingsskiltet» og endte opp med valget mellom å begi meg ut i bilveien eller fortsette rett frem her:

 

 



Deretter mistet jeg retningssansen, var nær ved å forville meg inn i en skummel tunell, og måtte til slutt bære Sort Hingst opp en milelang bakke i skogen, med noe ulendt underlag:

 

 

5 min for sent på jobb, ellers gikk da dagen som smurt.

 

Jeg er nå den stolte eier av to Røde Rustne Pungterte sykler uten bremseklosser, én romantisk Brelett-sykkel som står i Skien, og én funskjonell superrask Sort Hingst. 

 

Hvis noen forresten er interesset i førstnevnte, ta kontakt. Disse kan hentes på henholdsvis Helsfyr og i St. Halvardsgate mot en BILLIG penge. 

London:D

Vet ikke helt hva jeg skal skrive om når alt går som smurt, jeg. Bussen gikk til Torp, passet var med, flybilletten printet ut...jeg burde ha tatt en selfie av dagens outfit eller noe... Åh! Jeg har faktisk ett! Ett bilde av meg fra turen. Det minner meg om min kjære mamma som mener hun mangler bevis for at hun har vært med på familieturene opp igjennom, av den grunn at hun selv tok hånd om kameraet. William tok imidlertid ansvar.



Kjetil sa at jeg var fin, men påpekte at det nok desverre hadde skjedd en produksjonsfeil, da bukselinningen var 20 cm for høyt opp.

I motsetning til en del andre skulle vi ikke på en stadion for å å se fotball, men, som det kommer frem av dette bildet hvis man ser nøye etter, for å se på Eminem! Background: Etter overstått trassalder ble jeg en eksemplarisk ungdom, om jeg må si det selv, mye takket være en eksemplarisk oppdragelse preget av overdrevent mye klemming og familiekos. Kanskje nettopp derfor lot jeg meg fascinere av denne klin gærne rapperen, med tekster som for eksempel beskriver hvordan han ville hatt sex med Jennifer Lopez, om hun så var hans egen mor, uten kondom, kommet inne i henne, og dermed fått en sønn som også var hans bror, ..."jeg er tynn skygge, jeg er tilbake, jeg er tilbake, det er derfor de kaller meg tynn skygge, jeg er tilbake jeg er tilbake. Gj-gj-gj-gjett hvem som er tilbake?" Han spurte publikum pent om han kunne spille noen av disse gamle sangene fra den tiden hvor han var "fucked up", og vi sa ja. Deretter spilte han noen av de nyere sangene sine også, som han komponerte etter at han ble voksen(clean). Her er for eksempel et oversatt (freetranslate.com) utdrag fra låten "Berzerk", der han viser at han er kommet inn i en ny og mer moden fase i livet. 

"Vi kommer til å klippe dette hus til vi dytte den ned

så slå volumet høyt, fordi det er kaos i a.m

slik at babyens gjør akkurat som K-fed og la deg gå, la deg gå

si faen ta det, før vi sparke den skuffen

Livet er for kort til å ikke gå for stykker, så

alle, alle, gå berserk, ta tak i medisinglasset, jo"

Uten å prøve å sitere flere av hans tekster, kan jeg meddele at Eminem en helt rå artist. Musikken hans er en absurd dagbok, der han får utløp for både sinne, glede, sorg og sterke meninger om urettferdighet, mye fra sin turbulente oppvekst, men også med hyppige innslag av politiske holdninger, presentert med en så bisarr ironi at det rett og slett blir genialt. Det er ihvertfall min teori om hvorfor han selger ut billetter til Wembley Stadium på 5 munutter, også til ekstrakonserten. 

Når jeg først er i gang med å anmelde, blir jeg nødt til å nevne at lyden desverre ikke holdt helt mål. Noe skjedde med akkustikken på stadion, og tonene kom tilbake som et ekko fra alle kanter. Det var nok lydmannen sin feil, ikke Eminem, og han hørte meg visst ikke da jeg ropte at han skulle rappe litt saktere. Jeg klatret ihvertfall opp på et gjerde for bedre utsikt, da jeg synes det ble litt for dumt å være på konsert uten å hverken se eller høre. Alt ordnet seg, og når jeg først kjente igjen sangene var det ikke så farlig med det lydannlegget allikevel.

video:loose yourselff

I motsetning til på konserten i Dublin i fjord, var ikke sikkerhetsvakten denne gangen fullstendig akterutseilt. Han hadde sett snus før, og jeg slapp å bli fratatt kose-boksen min som lå i veska, og å bli mistenkt for å smugle dop inn på arenaen. Jeg hadde altså ikke trengt å putte denne i trusa for å være på den sikre siden. (Noe som fikk meg til å føle meg litt kriminell allikevel, selv om det tross alt må være lov å oppbevare snus hvor man vil).

Jah..

Vi var en finurlig liten gjeng på tur. Johan, Kjetil, William, Michael og jeg. Til tross for litt brumling når vi gikk skrubbsultne rundt uten å finne et sted og spise, var det topp stemning fra dag én. For min del varte forsåvidt turen bare én dag, men den dagen var altså en bra en :)

Vi bodde ikke akkurat gratis, for gratis-hotellene var fullbooket. Høyt under taket var det ihvertfall.

Ellers har jeg ikke en imponerende kamerarull å vise til, men jeg fikk ihvertfall kapret et bilde av guttene, som helt tilfeldig pekte og smilte.

Han her er ganske kjekk da.

Bare litt lavere enn du kanskje trodde, sånn sett i perpektiv?

Kompisene hadde det jammen meg koselig på tur, men jeg markerte jevnlig mitt territorium..

..og passet på at kjetil ikke skremte de andre på t-banen med sine artigheter..

..mens jeg lekte papparazzi, og fikk foreviggjordt disse, på bestiling fra sistnevnte.

William var litt sliten etter reisen(?)..



..og jeg er litt barnslig, som synes artige bakgrunner hjemsøker WIlliam. Finn to like.

Hvis noen andre også er fra Nesodden, se fort på dette bildet. Hæ? Ånei. Hah.

Som antydet, har jeg ikke så mye mer å fortelle om fra turen.

Turen hjem gikk også neste kjedelig smertefritt, med unntak av denne beskjeden på metroen..

..og noe oppgitthet over menneskeheten, som har en tendens til å stresse, syte og klage på flyplasser. Men de er litt søte da. Dere alle sammen er søte, når jeg tenker meg om, som ikke skjønner at det er unødvendig å stå i kø når man kan sitte bakoverlent og chille.

Vegard Sjøvik, forklar meg dette fenomenet? ;)



Takk for turen!

 

 

{\rtf1\ansi\ansicpg1252 {\fonttbl\f0\fswiss\fcharset0 Helvetica;} {\colortbl;\red255\green255\blue255;\red0\green0\blue0;\red255\green255\blue255;} \deftab720 \pard\pardeftab720\sa280\partightenfactor0 \f0\fs22 \cf2 \cb3 \expnd0\expndtw0\kerning0 \outl0\strokewidth0 \strokec2 }

MOAHAHAHA

MOAHAHAHA, in your face, alle dere som lager elektroniske dingser, for eksempel Iphone-ladere, som er konstruert sånn at de skal gå i stykker etter maks en måneds bruk. Nå kan dere sitte der med de tekniske hjernene deres og skamme dere over at en oppfinnelse fra nittenpilogbue ødelegger hele den utspekulerte planen deres!! (Agenda teip: send meg gjerne en e-post med forslag til sponsing.) 

Og HAHA til den omvendte skytsengelen min som har humor på min bekostning: du trodde jeg kom til å sluke isen du, uten å legge til denne lille krabaten?? (..selv om de var nære på)



Og til dere som trodde jeg ikke kunne lage mat? Jeg klarte å gjøre nytte av denne bananen...



...i oppskriften min, og det resulterte i denne saftige pannekaka:)



God natt<3 

Hei igjen:)


Hva er vel mer smigrende enn Julie som forteller at hun daglig er inne på blogg
 for å se om jeg har skrevet noe nytt?<3 Jeg får høre at man må skrive oftere, men det er flere faktorer som begrenser dette. Blandt annet bestemte Pia 4 seg nylig for å ikke respondere på berøring, og dermed var alle notater borte. Da slapp jeg ihvertfall å bli minnet på de nyligste hendelsene som har pirket meg i hjulene og hindret meg i å trille elegant gjennom hverdagen. Jeg får ta en dag av gangen. I dag er i dag(bare at i går): 


Etter å ha stirret vantro i taket fra 06:45 til 07:15, mens kroppen febrilsk prøver å overbevise fornuften om at det er hensiktsmessig å ligge i senga litt til , har jeg ca et kvarter på å komme meg på jobb. Dette går fint, da det har blitt en rutine. I halvsøvne går jeg innom kantina. Annie som jobber der blunker lurt, og lurer på om jeg skal ha kaffelatte eller vanlig. Etter 5 måneder i turnus fant jeg nemlig ut at svart kaffe er gratis, men ikke kaffelatte. Som den ærlige idioten jeg er, sa jeg selvfølgelig ifra om at jeg dermed har stjålet kaffe for flere hundrelapper til sammen. Kaffe-gjelda er endelig nedbetalt, og jeg forsøker å holde meg til svart kaffe med melk. «Det ser nå ut som du trenger en skikkelig latte i dag, da», sier Annie, og hun har rett, for øyelokkene kjennes ut som regntunge markiser.
 
Dagen på jobb gikk fint, mye takket være kaffelatte og gode kolleger. Heidi inspirerte meg til å få fingern ut og ringe til et av sykehusene i Oslo. Jeg kvier meg nok litt for å ringe rundt til alle mulige institusjoner for å si «hei, dette er min stemme, er den ikke blid og immøtekommende? Kan jeg få lov til å sende inn en åpen søknad?»  Men det er altså situasjonen jeg satte meg i da jeg valgte å bli fysioterapeut. Med over 80 søkere på de få utlyste stillinger som det er mulig å pendle til fra Oslo, så er det vanskelig å selge seg selv inn. «Jeg får autorisasjon snart, assa». Men nå har jeg ihvertfall kommet over en kneik, og ringt på en stilling som ikke eksisterer. Heidi ispirerte meg mer enn hun visste, for jeg bestemte meg også for å endelig gjennomføre en annen duty, som så lenge bare har vært noe jeg «kan gjøre i morgen»; nemlig å komme meg til Expert med Pia 4, sånn at hun kan bli frisk. (Eller erstattet av en annen telefon, sånn som hun erstattet Pia 3). Midlertidig er Johans gamle Iphone annsatt som vikar, men jeg er ikke helt fornøyt. Han er overvektig, blir usedvanlig opphetet når han lades, og han holder bare ut i en time eller to før han begynner å sutre etter strøm igjen.
 
Planen var å svippe bortom Expert på sykkelen min, Bianca, for så å jogge en tur. Sistnevnte uteble, for den sykkelturen lar jeg gladelig telle som en fullverdig treningsøkt. Både fysisk og psykisk. Lårmusklene blir tvunget inn i fin aktivering når man sitter rett opp og ned med sykkelstyret i hakehøyde. (Det var sånn sykkel jeg ville ha. Med kurv. Og automatgir: 1, 2 og 3. Hun er nydelig. Kjetil betalte 15 ganger så mye for sin sykkel, og han fikk ikke engang kurv på kjøpet). 



Altså, det med lårtrening visste jeg jo, men jeg visste ikke at målestokken på kartet som Iphone hadde funnet fram var så liten som den var. Derav ble det en mye lengre tur enn jeg hadde planlagt. Pluss at jeg selvfølgelig forvillet meg inn i et virvar av boligstrøk, noe som forsåvidt igjen kan skyldes manglende målestokkjustering fra kartleseren.  I etterkant har jeg beregnet ruten min til å se ca sånn her ut:
 


Jeg mener det er psykisk trening i seg selv å manøvrere en sykkel gjennom sentrum i rushtiden, med musikk i ørene, samtidig som man leser kart. Den virkelige mentale prøvelsen er allikevel når man innerst inne føler at dette kommer til å skjære seg, men så gjør det ikke det allikevel, men så gjør det det allikevel. Jeg trodde en stund at Expert var nedlagt, for den var ikke der hvor Pia sa, og dessuten hadde de glemt å sette opp et digert reklame-flagg ved veien, i motsetning til alle de andre dingse-butikkene i området. Heldigvis var Ekspert der, til slutt. Ikke nok med det, men i kassa ble jeg opplyst om at jeg  leverte inn Pia bare noen uker før idiotforsikringen ville ha vært utgått. Flaks!
 
På tross av at det lille ærendet mitt stjal litt mer tid og krefter enn jeg hadde forutsett, var jeg ganske fornøyd da jeg syklet tilbake. Sola stekte, og jeg fant en snarvei gjennom skogen. Trodde jeg. Noen hadde visst laget en asfaltsti, men så ombestemt seg brått. 



Jeg holdt humøret stabilt, ved å høre på Admiral P, og fant en fin omvei.
 
Siste bakken opp, så var det nesten bare bortover igjen. Hadde det vært nedover, så kunne jeg ha trillet. For å komme bortover så må man trå, og da må ikke dette skje:


 
Den psykiske treningen går ut på å finne en balanse. Man må se ting i perspektiv, samtidig som man tillater seg selv å kjenne på de følelsene som kommer.
 


Behold en viss ro akkurat mens du fikler med sykkelkjedet for å prøve å få det på plass, selv om det er fristende å slenge sykkelen til #&%$ ut i veien så den ser hva som skjer når den får det som den vil. Vis heller på en voksen måte hvem som bestemmer.  
 


Tråkk deretter forsiktig men bestemt videre. Når du endelig kommer deg hjem, sett deg ned og se på gamle fine bilder. Dette er en god måte å gjenvinne balanse i sinnet. Følelsene kommer på talefot med fornuften, og man blir minnet på det man egentlig visste hele tiden. Jeg må være det heldigste mennesket i hele denne verden:) <3
 

 

 
 


 
 

Gategutter, rike nordmenn og verdens fineste...kjole?

Vi er alle idioter. Altså, det er ikke bare jeg som har gått på den klassiske fadesen å bestille klær fra internett. Man fyller handlekurven med 5-6 kjoler, med en betryggende baktanke om at det jo bare er å sende eventuelle skuffelser tilbake. Dét skjer. I de fleste tilfeller er maks én av kjolene noenlunde brukbar, de andre legger man i en pose i gangen for å huske å returnere dem. Dernest snubler man i posen i noen uker, før man trykker den godt inn i et skap og tenker at dette kan ordnes senere. Denne atferden, kombinert med vegring mot å kaste ting, kan gi utfordringer i en liten leilighet. Allikevel tar man ikke tak i rotet før man skal flytte etter noen år, og alt man eier må da brutalt sorteres, inkludert klær:

Pose 1: BEHOLDE ("Må ha").

Pose 2: BEHOLDE PÅ SIKT ("Må ha", men har ikke plass, så disse oppbevarer jeg i noens bod til jeg flytter inn et sted med større garderobe).

Pose 3: GI TIL UFF (Vil egentlig ha, for jeg grøsser av tanken på å kvitte meg med klær som jeg muligens vil savne, men det er dårlig gjort å beholde klær jeg sannsynligvis ikke kommer til å bruke når det kanskje er andre som kan ha nytte av dem. Dessuten HAR JEG JO IKKE PLASS, og jeg innser at jeg går litt for langt hvis jeg skal tviholde på et plagg i tilfelle det passer til et hypotetisk fremtidig karneval-kostyme).

Pose 4: KASTE I SØPLA. (Ødelagte klær. Ikke misforstå, også her sliter jeg. Nostalgien slår til når jeg skal ta farvel med go´buksa fra 13-årsalderen, eller snoopy-bh-en i størrelse 65 AA).

Den største utfordringen er uansett pose 3. Som antydet spiller samvittigheten en rolle her. I Norsk målestokk er jeg ikke akkurat en riking, men når jeg ser for meg gategutten i Bangkok som strålte opp for en tikroning, så slår det meg: jeg er DRITRIK. Stinn, om ikke av gryn, så av ting. Resultatet ble ihvertfall en stappfull UFF-container, og muligens en liten tanke lettere samvittighet.

 



Har jeg lært? Vel, jeg har i etterkant faktisk sendt tilbake en pakke som jeg bestilte fra nettet. Det fulgte med et fint lite skriv med koder for retur-årsak, men der måtte jeg legge til et par alternativer for at det skulle bli korrekt...




...før jeg fyllte ut skjemaet.

Kan man si at jeg er på rett vei? Ett skritt nærmere å faktisk bare la vær å bestille ting i første omgang? Ikke helt ennå. Og nå skal det smelle, som Atle Antonsen og Johan Golden sier så fint. 

Man surfer litt rundt og dumper tilfeldigvis innom JJHouse.com. Det som dukker opp er den VAKRESTE KJOLEN MAN NOENSINNE HAR SETT.



Jeg glemmer alt om gategutter og innkassovarsler. Hvis jeg ikke bestiller den kjolen kommer jeg mest sannsynlig til å bli deprimert, noe som fører til at jeg ikke klarer å jobbe, og må også sikkert avslutte mitt månedlige bidrag til Røde kors på 100 kr. Det er altså til alles beste at jeg kjøper denne kjolen. Jenter som skulle komme til å se dette bildet vil støtte meg 100%, og med stor sikkerhet gå rett inn på JJhouse for å se om det flere igjen. Dette er imidlertid IKKE en reklame, men en ADVARSEL mot å bestille dette stykke tøy. (..Nå skjønner jeg plutselig hvorfor jeg ikke ringes ned av aktuelle sponsorer).

Kjolen var riktignok one-size, men det stod IKKE noe om at modellen på bildet var et barn eller en petit thailandske prinsesse. DET BURDE DET HA GJORT, MED STORE BLINKENDE BOKSTAVER. Eventuelt kunne de ha vært så ærlige å skrevet at det anbefales å kjøpe en bukse som passer til, DA DETTE EGENTLIG ER EN GENSER!!!!

 

 

HVORDAN SKRUR JEG AV MAC #$"% AIR OG ANDRE ELEKTRONISKE KRISER

Dette understreker alvoret i mitt tidligere utsagn om hvem jeg vil reservere meg mot å gi fysioterapi til. Listen var tenkt kronologisk. Mine småproblemer skal ikke sammenliknes med alvorlige dilemmaer som at mennesker ikke har like rettigheter, for eksempel når det gjelder hvem de skal kunne gifte seg med. Allikevel vil jeg påstå at jeg IKKE har de samme rettighetene når det gjelder for eksempel ELEKTRONISKE TING, fordi jeg ikke er RAKETTFORSKER. Et av de nederste punktene på reservasjonslista mi var "alle som lager datamaskiner, mobiltelefoner og andre elektroniske ting...  

Nå har jeg funnet ut hvordan man velger hvilke filer Dropbox skal synkronisere. Det tok meg bare to uker. Fint tidsfordriv mens forkjølelsen går sin gang. Dumme meg skjønte ikke øyeblikkelig at man må klikke på et 2 millimeter stort ikon som dukker opp når man holder musen helt overst på skjermen, for så å markere en liten hodeformet knapp og deretter "preferences". DUH.

For å få plass til gamle bilder legger man dem bare over på en harddisk. Harddisken vil ikke ha flere bilder. Den kan "bare leses". Etter noen uker med forskning på Google finner man ut hvordan det fikses. Macen maser fortsatt om at det er for lite plass. Ved problemer, "begynn alltid med å restarte maskinen", sier de....

...

$#%&"/



Kilde: Google.f..#$"&

DET FINNES IKKE NOEN "EPPLE"-KNAPP PÅ DENNE MASKINEN!!!

OG NÅR JEG TRYKKER PÅ "SLÅ AV"-KNAPPEN SÅ SKJER DET...... IINNGGEENNTTIINNG!!!

OG NÅR JEG ENDELIG FINNER UT AT MAN MÅ "MATE UT" (wtf er dét for et uttrykk) SÅ NEIMEN OM HARDDISKEN VIL HA MAT.

Og nå ringer mobil-alarmen, IGJEN, for å fortelle meg at jeg må stoppe vaskemaskinen.

Den lever nemlig sitt eget liv, ved for eksempel å sentrifugere klærne mine i 8 timer mens jeg er på jobb, sånn at blandt annet en genser forvandles fra type "yndlings" til type "gave til et spedbarn med skoliose".

 

 

Her er resten av genseren.



Så får man henge opp klærne. Rakk å stoppe vaskemaskinen i tide denne gangen. Jeg kan vel ikke skylde på elektroniske "%#$ for at jeg ikke har fått hentet tørkestativet mitt ennå.



Men NOEN må snart ta ansvar for at det er UMULIG å laste opp bilder riktig vei.

Mobilen piper igjen. Den må visst bare lades litt.

%#$"&

Nesespray, nakne damer og sinnsyke oppfordringer til passordendring

Oddbjørn? Hjelp! Du vet han lurifaksen som har verdensrekord i å huske tallrekker, og som har skrevet "Memo", og som er på TV rett som det er? Han er en ordentlig kjernekar. Da vi var i Miami lærte han gjengen noen triks, og de fungerte faktisk. Når det er sagt, så godtar jeg ikke enkeltes antydning om at alle mennesker har noenlunde likt potensiale til å trene opp hukommelsen. At man kan trosse genene littebittegrann og komme seg opp til et visst nivå, det kan jeg være med på. 

Jeg vet ikke om jeg husker helt nøyaktig hvordan man skal benytte de forskjellige teknikkene (Oddbjørn glemte visst å lære oss en huske-teknikk for å huske huske-teknikkene), men la oss ta for eksempel en handleliste. Mobilen er tom for strøm, og jeg går rundt i butikken som en spørsmålstegnformet zombie, og aner ikke hva jeg skal kjøpe (eller hvor jeg er eller hva jeg skal etterpå, men det er en annen sak). Hvis jeg da i forkant har benyttet meg av «reisen gjennom huset»-teknikken, så kan dette faktisk hjelpe. Jeg lukker øynene og ser for meg huset til mormor og morfar: på bordet i gangen står en ost og en banan, fra taket dingler en nesespray og på gulvet ligger det en oppvaskbørste. Aha! Men... hva er det som står inne på badet? En naken dame dekket av barberskum? Hæ?! Det som skiller damen med barberskum fra de andre gjenstandene er at jeg allerede har kjøpt barberskum. I forrige uke. Damen bare nekter å fjerne seg fra handlelista mi. Og hun er ikke alene. Ølbokser flyter rundt, en lighter tenner på gardinene, bestikk og glass står stablet opp etter veggene, og mitt måpefulle ansikt speiler seg i en sky av zalo-bobler som stiger opp fra intet. Jeg må altså begynne å SORTERE ut hva jeg allerede har kjøpt, noe som kan være en hukommelses-nøtt i seg selv. 






 

Jeg tar det på min kappe at jeg ikke har satt meg mer grundig inn i hvordan man kan håndtere disse utfordringene med metoden. Dessuten glemmer jeg sjeldent noe så viktig som å lade opp den personlige assistenten min, mobilen Pia, så handleliste og kalender er i boks. Det jeg derimot ikke har noen løsning på, er hvordan jeg skal følge oppfordringene når det gjelder personlige passord. Jeg er nok ikke den eneste som nylig har mottat mail fra en eller annen nett-tjeneste om at jeg må lage et nytt passord som skal bestå av KOMPLISERTE KOMBINASJONER AV STORE OG SMÅ TALL OG BOKSTAVER SOM ER UNIKT TIL DEN ENKELTE INNLOGGINGSTJENESTEN OG SOM IKKE BØR SKRIVES NED NOE STED. 

Jeg har ikke ord (og ihvertfall ikke tall).




Reservasjonsrett, ja takk

Da vil jeg herved reservere meg mot å gi fysioterapi til prester. (Muligens med unntak av faren til kjeresten min, hvis han lover å starte opp sin egen private kirke.)

Når jeg først er inne på det vil jeg reservere meg mot å behandle leger som velger å reservere seg mot å henvise til abort.

Men jeg vil også reservere meg mot aborttilhengere som ikke har et bedre argument enn at "de ikke ville klare å adoptere bort barnet sitt, for det ville jo være så fryktelig trist".

Jeg vil reservere meg mot alle som bare ser en side av en sak. (Bortsett fra hvis saken bare har en riktig side, som for eksempel i kirkesaken; selvfølgelig skal alle kunne gifte seg med hvem de vil)

Når det er sagt, så ville jeg, dersom jeg var prest, reservert meg mot å vie prester som nektet å vie homofile.

Og hvis jeg var homofil, så ville jeg gladelig reservert meg fra kirken.

Hvis jeg var kristen og homofil, så ville jeg om mulig vært ennå mer frusrtert over verden enn jeg er nå.

 





 

 Videre vil jeg reservere meg mot:

- rasister, nazister, trangsynte og "klarsynte". 

- alle som jobber på fabrikker der de lager dopapir som er så tynt at det ryker før du har fått tak i en eneste rute. 

- alle som designer kaffekopper "to go" som lekker.

- alle som lager datamaskiner, mobiltelefoner og andre elektroniske ting.

Thailand - bedre sent enn aldri?

Jeg har fått spørsmål om det ikke egentlig er sånn at bloggere skal blogge om ting akkurat når de skjer, eller rett etterpå. (Er jeg en blogger..?) Det hadde nok uansett vært optimalt. Særlig hvis man er glemsk og ikke husker hva man har gjordt, for eksempel i Thailand. Flaks at jeg har notater på Pia fra min første dag i Bangkok:

Våken et døgn føst, så sovetablett på flyet. Derfor det føltes som en liten svipptur?
Massasje - 2 timer for 50 kroner! God start.
Men...
Innom hotellet... alene før utrikningslaget...
Skifte fort og nøkkelkort som ikke funker. Frem og tilbake og frem
Skulle ha penger i Johan sin, men nei
Hva skal jeg ha på meg? 
Nei de går visst ikke. For varmt.
Man ØKER TRE SKOSTØRRELSER HER i denne varmen. JEG HAR IKKE SKO SOM PASSER
Man øker visst ikke 3 BH-størrelser. Det hadde vært no.
Bytter veske og alt for hundr gang. FÅ PÅ ARMBÅND SELV /$&#%

Finne minibank - finnes ikke.
Finne taxi - finnes sykt mange, men ingen ledig.
Glemte gaven til bruden... og snus. Ikke tid til å snu nå.

Bilene kjører så fort. GANGFELT??? nehei. H%#&$ drittby!!! Skjønner hvorfor de sitter og protesterer
GÅR DERE BARE RETT UT I VEIEN?? 

MENNESKER OG BILER HAHAHAHA  jeg har visst klikka

Sutrende rundt som en tulling.

«Unnskyld, jeg skal til Sky Bar, hvor er det?» ... "Åja du kan ikke engelsk, men det er like mange sky-barer i denne byen som du har fingre..?"

Endelig en taxi. Aha, det går ikke ann å kjøre gjennom sentrum i opptøyene? Betryggende.
HVOR ER T-BANEN?? 

Skal aldri mer klage på at Oslo er for liten.
Kom meg på en t-bane. Feil vei. FEIL VEI. Klemme seg gjennom en bom og snike tilbahe. Hæ? IKKE kontroll? Flaks

F... aeircondition. Kaldt, men føttene har ikke krympet tilbake av den grunn. Slitasjebrudd og koldbrann

Takk for hjelpen dere to snille lokalkjente jenter som guidet meg siste biten til riktig Sky Bar.
Og takk til snille Kari... eller Trude? Eller Mariann? En av trillingsøstrene til brudgommen ihvertfall :o)
Jo.. det var Kari. God klem og mat. Fest med kjempekoselige jenter:) 

Endelig utrikningslag. Bedre sent enn aldri. 

Noe jetlag-preget kan man vel si jeg var den første dagen i Bangkok. Notatene fra de resterende dagene inneholder langt flere smilefjes og mye mindre &$%#. Dog ikke mer ryddighet, så her er en lang bildekollasj som blir dagboken fra denne opplevelsen :D

Ute i byen, der vi tilfeldigvis møtte guttegjengen på utrikningslag, like ved denne baren:


Jentegjengen var da ikke noe dårligere, og ga pingpong-show en sjanse. Hvordan skal jeg beskrive det...en dame i 40-årene som setter seg godt ned på huk, skrever det hun makter i en stilling som gir publikum maksimalt innsyn, trykker pingpongballer godt opp i det aller helligste, for så å skyte dem målrettet mot ballonger i taket, eller, i verste fall, oppi ølglassene til de besøkende.

Vi holdt ut en stund, før vi tuktuk-et videre.

 Dagen etter utrikningslaget fikk vi heldigvis en "hviledag", før bryllupet skulle stå til. Johan, Kjetil, Laffen og jeg vandret rundt i byen..

Jeg prøvde som vanlig å få Kjetil til å smile til kameraet og vise hvor glad han er i meg.


Riktig vei på t-banen på første forsøk!

Litt kø ble det bak meg i billetautomatene, men det var lettere med billett enn uten.

Kjetil liker melon.



Og Johan.

Sky-bar i bevisst tilstand.


Laffen poserer.


... <3

Hvordan tisse ute i Thailand: statisk dyp knebøy, med samtidig minst mulig aktivering av bekkenbunnsmuskulatur:



Det ble kveld.. :)

Her var det barn ute til alle døgnets tider. Enkelte hadde nok en IQ som "Magnus Karlsen", påpekte Johan. Etter tre trekk visste de om de hadde tapt eller vunnet 4 på rad.

Strategien som gikk up på å døgne, for så å sove på flyet, var i og for seg smart, men ble noe sabortert av nok et våkent-døgn før bryllupet som begynte kl 06:00. Jeg må vel bare innse at jeg er allergisk mot så lite søvn, og reaksjonen er blendende overfølsomhet. Jeg satt der som et beger fylt til randen, og da Kjetil knipset meg i hodet, som han ofte gjør, rant det over. Jeg skilte meg heldigvis ikke ut, for det var det nok av mennesker i bryllupet som ble rørt til tårer under seremonien. Det kan man godt forstå, for se på dette paret! Stig og Kvanta<3



Her er Johan i Buddhistisk tradisjonell drakt.

Munkene fikk mat.

Dette var altså morgenseremonien, som var lagt opp på tradisjonelt Thailandsk vis. Fantastisk opplevelse. Senere (etter noen timers besvimelse i senga) var det klart for seremoni nr. 2. Tradisjonelt vestlig bryllup. Nok et eventyr. (Bilde stjålet fra facebook-siden til Stig)



 Enda en natt full av liv, med et lite bilde-opphold, før Johan dro opp kameraet da vi skulle ta moped-taxi hjem på morgenkvisten.

Frokost neste dag. Guttene var sultne.

... <3

Gøy med "vivid colors".

Det kostet 10 bat å ta bilde av delikatessene, spise var frivillig. Smakte som tørrfisk.





Etter jeg hadde vært et uvisst antall timer på shopping, kom jeg tilbake. Johan og Laffen hadde ikke flyttet på seg.


Sånn som jeg husker det så danset alle i gatene den kvelden. Bare litt uflaks at det ser ut som det bare er meg som danser på dette bildet...





Jeg som aldri sykler uten hjelm eller kjører bil uten belte...


Nytt avsnitt: PhiPhi!



...?



"Rød og gul og hvit og svart, er det samme har han sagt, Jesus elsker alle barna på vår jord:)"













Middag med brudefølget:)

Magne koser med pusekatten.

Mere kveldskos...



...







Har du noen gang hørt lyden av en firfisle som sitter en meter fra hodet ditt?

Brudgommens foreldre og en av trillingene;) Trude?:D

"Vivid colors" er ikke kritisk til hvilke colors den vividerer. Noen photo-shop-tips her?



Båttur=D



Denne var visst ikke lov å ta med hjem.. og jeg som dykket ned sikkert 30 meter med snorkel for å få tak i den..









Camel Island




Monkey Island





"The Beach" 
















Her var det visst noen som bodde.


 





Aloe vera:)


Johan skulle også graves ned:)











Party siste kvelden








Back to Bangkok.

I denne gata skjer det mye gøy :D Det var visst ikke lov til å ta bilder på utestedene.

 Takk for en fantastisk tur!!






 

 

Veien til Skien og Bangkok

Jeg hadde en liten klump i magen da jeg sendte mail til min fremtidige avdelingsleder på Betanien Hospital. Ikke at det å spørre om ferie i seg selv burde gi klump, men det var noe med at jeg skulle komme svansende inn på ny turnusplass, «jobbe» i to dager, for så å flakse avgårde til Thailand. «Og forresten, kan jeg i tillegg få fri til en ukes turnusseminar i mars? Og, forressten, er det mulig med en uke ferie i mai for å dra på treningsleir, selv om det er rett etter påskefeiren? Og forresten, kjære «utleier-ansvarlig», den leiligheten jeg har avtalt at jeg skulle leie...jeg har funnet en annen som er mye nærmere, kan jeg flytte inn i den isteden? Men, forresten..jeg har jo allerede flyttet tingene mine inn i den første leiligheten.. kan jeg ha tingene mine der mens jeg er i Thailand..? Gratis..? Og, er det mulig å få flyttehjelp når jeg kommer hjem? Gratis?» Om ikke ordrett, så var dette praktisk talt førsteinntrykket jeg må ha gitt til mine fremtidige kolleger på sykehuset. Vel og merke før de hadde fått gleden av faktisk å møte mitt ydmyke vesen. 

 




Så til de som måtte lurer på hvorfor jeg, når alt kommer til alt, ikke skal på treningsleir allikevel: ... 

Jeg sendte en søt liten mail til en av arrangørene, David, og spurte pent om jeg kunne få igjen depositumet på 1000 kr dersom plassen min på treningsleiren ble fylt opp. Det kunne jeg dessverre ikke, men jeg kunne heller betale en gebyr på 2300, på grunn av for sen avmelding. David har heller aldri møtt mitt ydmyke vesen, så han kan ikke klandres for å holde seg til rammene. 

  

Én ting er å skulle flytte et lass som fyller to biler fra Bø til Skien på en helg (når man ikke har bil). En stor takk til Carine og Gunhild som har vært til enorm hjelp på det punktet. En annen er å skulle pakke en koffert til Thailand-ferie, når alt man eier ligger fullstendig usystematisk i pappesker og søppelsekker. En tredje er å gjøre det på én ettermiddag, etter første dag i ny turnusjobb. En fjerde er å gjøre det uten å først pakke ut av eskene og posene. Man befinner seg, som tidligere nevnt, i en leilighet som ikke skal flyttes inn i, bare oppbevare flyttelasset, før man skal flytte på nytt, så fort som mulig rett etter at man har kommet hjem igjen fra ferie. Det hadde vært godt å ha søster til å støtte meg i disse pakke-flytte-dagene, sånn som hun har gjort så mange ganger tidligere.

 




Jeg sov ikke i 8 timer den natten, og kofferten ble ikke under 20 kg. (Alle, ihvertfall jenter, skjønner at det å pakke lite krever langt mer tid og krefter enn det å pakke mye). Morgenen etter drasset jeg med meg kofferten på jobb, og gjemte den i garderoben i håp om minst mulig oppmerksomhet rundt min ferie, som i mitt hode føltes noe tabu-belagt. Det var visst ikke noen hemmelighet at jeg skulle reise, så det var lett for de ansatte å komme på kommentarer til den godlynte mobbingen man må regne med på en ny arbeidsplass . Heldigvis var mobbingen godlynt, og jeg følte meg på alle måter velkommen i fysio-gjengen på Betanien. " Her drikker vi ikke kaffe, og det er ikke lov til å banne, for dette sykehuset er bygget på en kristen stiftelse". Hahaha, særlig. ...? Takk gud...for at det første  i den setningen ihvertfall var tull. 

 



Jeg rakk bussen til Oslo etter jobb. (Jeg trenger vel ikke beskrive meg selv mens jeg nok en gang løper rundt og ser på sola og kartet mens jeg unngår magefølelsen og retningssansen, for å finne veien til bussholdeplassen, med en koffert som ikke veier under 20 kg.) Bussturen gikk smertefritt, og jeg hadde hele kvelden på meg i Oslo til å pakke om. Igjen. Fikk kofferten ned til ca 24 kg, og vips så var vi på vei. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere meg i forhold til Johan sin pakking...men det viste seg å være greit med litt ekstra plass i bagen(e) til hjemturen.

 

 

Lunsj på flyplassen i Amsterdam. Johan hadde kjøpt seg nytt kamera, og måtte utforske sin fotografiske kreativitet. Jeg plukket ut de beste bildene.

 

 









Jeg hadde kjøpt hjertepute=D Fant ut at det kunne være perfekt valentinesgave på etterskudd, siden ingen av oss husket helt på den dagen, og siden jeg skulle komme til å være på jentekveld 14. mars.

 

 

Det med lite søvn i forkant av turen var foråvidt lurt, for man går jo glipp av en hel natt når man flyr rundt jorda feil vei. Så da kan man sove på flyet, og dermed være i perfekt form til å dra rett fra flyplassen til utrikningslaget...

 

 Coming up: Veien fra flyplassen til utrikningslaget. Alene i Bankok. 

 

Veien til Holmenkollen og Backstreet Boys

Lørdag morgen. Hva pakker man med seg i en lite veske som skal passe til en dag i Holmenkollen og en kveld på Backstreet Boys konsert? Jeg fikk det til på et vis, til tross for nylig innflytting og påfølgende kaos i ALT. Sko som skal passe til ulltrøye OG til paljett-topp. Pappesker med klær. Må ha kaffe. Hvor er Pia? Og hvorfor heter den nye tannkremen jeg har kjøpt Pepsodent "WHITE"?

 

Et mirakel at jeg kom meg avgårde, og til og med i god tid! Men så skjedde det (enda) en feil. Jeg stolte ikke på at sola står opp i øst og går ned i vest, men brukte retningssans og magefølelse istedenfor kartet. JEG HAR JO IKKE RETNINGSSANS OG MAGEFØLELSE!!!! (note to self). Her gikk jeg.

 

På tross av å ha beregnet et kvarter til bussen stod jeg altså ca på samme sted som jeg begynte da det var 5 min til bussen skulle gå. Jeg måtte skifte gangart, og selv om jeg mangler magefølelse var det noe som sa meg at dette rekker du ikke. 2 minutter til bussavgang, og jeg spurte for tredje gang noen om veien. "Det er et stykke igjen altså". Det hadde vært ganske tomt på veien fram til nå, og ikke en lyd var å høre. Allikevel snudde jeg meg i håp om at det skulle komme et flyvende teppe, som hadde vært min siste sjanse til å rekke bussen. Og riktig nok, om ikke et teppe, så var det en el-bil som kom svevende bortover veien. Tommelen min spratt desperat opp, og bilen kjørte rolig inn til siden. Du vet sånne trivelige blide middelaldrende menn? Dette var en sånn. Tusen takk og klem, og vips satt jeg på bussen til Oslo og var klar til å heie på skiløpere på lørdag, og på Backstreet Boys på søndag:D

Cuming up: fantastiske Thailand og flytteprosess Bø-Skien. (Noen hendelser må fås litt på avstand før de kan skrives om på en humoristisk måte).

 

Uke 2 :)

Alle har vel opplevd fra tid til annen at drikkeflaska lekker i bagen, og at ting som helst skal være tørt, blir vått. Det har for mitt vedkommende ikke vært en tilbakevennende fadese, da jeg som regel glemmer å ta med drikkeflaske. Men det blir ikke mindre lekking av den grunn. Lekkingen tar bare andre former, som shampo og havregrøt, eller i dette dokumenterte tilfellet, melk.

Ikke desto mindre oppførte resten av uka seg eksemplarisk.

Jeg bestemte meg for å ha en liten bursdagsfest på prestegården lørdag kveld. Det står på Facebook-eventet at det kom 9 stykker, så jeg må ha vært på en snurr som ga meg trippelsyn, for jeg erindrer en stappfull stue. Og en presang fra en jeg aldri har møtt før, med kort og det hele! Tusen takk, Maria!:) Og tusen takk for fantastisk rosa ostekake, Silje! Akkurat sånn som jeg ville laget den hvis jeg kunne.



Tidligere på dagen gikk jeg innom butikken for å finne en farget strømpebukse til festen. Jeg har så mange i svart, grå og beige, og kom til å tenkte på Arne som går mot døra og tenker tanker han har tenkt tusen ganger fra før av: Hvorfor er så mange kledd i svart?  Et blekt, blekt ansikt med en matchene bart. Det skorter ikke på fargesprakende strømpebukser, hverken på Europris eller Spar, problemet er bare at de er til barn. Jeg tok sjansen på størrelse 122-128, som jeg syntes hørtes stort nok ut, men..



Trikset er enkelt: lag hull i enden av føttene. Dersom du ikke har en saks for hånden, bruk gjerne andre redskaper.



Hele gjengen endte på Nabo´n, der vi danset og hoiet til langt på natt, før vi fikk skyss av en trivelig råner hjem igjen. Jeg glemte å ta bilde av han, men jeg har bilde av en annen som stadig pendler mellom rundkjøringene i Bøgata for å sjekke livet.

I går gikk jeg  på søndagstur, igjen!  Neimen om vi skal i noe skitrekk, mente Gunhild, vi går. Og så gikk vi. Opp til en av Lifjells topper, og ned igjen.

Løypene ned fjellsiden hadde et perfekt utfordringsnivå. Dog noe slakt til tider, i form av bortover. Da nytter det ikke med snowboard. 

Vi var nok litt høye på fjelluft. Jeg fant det hysterisk morsomt at skyggen min liknet på et helikopter. Gunhild, på sin side, knakk sammen av latter av at jeg stod og funderte på hvordan beina mine plutselig hadde blitt bundet sammen, og på hvordan jeg skulle få dem fra hverandre igjen.



Takk for turen!

Godt nyttår!

Vips, så var ferien over. For en jul! Gavene var pakket og klare innen første søndag i advent. Bunaden var på og håret krøllet i det Tre Nøtter til Askepott begynte. Sko, kjole og smykker til nyttårsaften kjøpte jeg på januarsalg i fjord . 

Neida.

Det meste ble ordnet natt til julaften, gaver ble strikket på flyplasser og pakket inn med en hånd, mens den andre holdt hårføneren. Så hører jeg Marne fra stua: "NÅÅÅ BEGYNNER ASKEPOTT!!!!" Alt annet får vente. 

Først var jeg i Bergen og besøkte familien til Johan. Kjempekoselig! På flyplassen på veil hjem blinket det på skjermen mens jeg stod i sikkerhetskontrollen. "Go to gate", "Boarding", "Gate closing". Veska mi måtte dobbeltsjekkes, som alltid. Denne gangen med streng beskjed om å legge nesesprayen i en plastikkpose neste gang. Neglfiler, synåler og strikkepinner var tydeligvis helt greit.

Til tross for noen minutters forvirring ved feil gate rakk jeg flyet tilbake Oslo. 

Mat, familie, sove, bunad, øl, familie, venner, fest, Askepott, gaver, juletre, mat. Herlig!  Elastisk belte til bunaden hadde vært praktisk.



Jeg innrømmer at innsatsen som fotograf har vært middelmådig. Bjørn Mathias har jeg visst ikke tatt et eneste julebilde av, så jeg fant et som ble tatt rett før jul.


 

Romjula bestod av kos og avslapping med Johan. Dog noe stress i form av en gjenganger: nøkkeltrøbbel. Vi hadde vært ute dagen før, og arrangert nach på Tåsen. Litt utpå dagen slepte vi oss ut av sofaen for å gå til den lokale pizza-sjappa. Smekk, sa det i døra, og johan stirret på meg med store blå øyne. (Et eller annet sted i verden sitter en kynisk jævel og ler mens han gnir seg i hendene...litt sånn som de som lager datavirus, bare at han her fant opp smekklåsen.)  Etter en stund med stillhet og vantro, gikk Johan rolig ut i bilen for å hente verktøykassa med innbrudds-redskaper.  Bilnøklene lå selvfølgelig i leiligheten.  En gammel skrutrekker fikk duge, men etter mye svetting måtte han se seg slått av låsen, og det bar avgårde på jakt etter bor.

De to tenåringsjentene som åpnet hos nærmeste nabo så ut til å være midt i en sminkeprosess, og de fant ikke noe bor i huset. Neste dør vi ringte på ga mer hell. Mannen endevendte boden sin, og noen minutter senere var innbruddet i full gang. Johan ble rødere og rødere i fjeset. Det kan man godt forstå.

 

Jeg satt i trappa og prøvde å være minst mulig irriterende. Det klarte jeg til en viss grad, men jeg ble jo nødt til å ta noen bilder... også måtte det påpekes at vernebriller hadde vært lurt. "Ja, kan ikke du gå til neste nabo og spørre om det, RC".

Etter en stund med et uutholdelig leven var nøkkelhullet nesten ferdig maltraktert. 

"Men du, Johan? Jeg kom på noe. Var ikke hun jenta på nachet i går ute på terassen og røyka?"

Det ble helt stille. Deretter bråk igjen. Johan boret hardere enn jeg noengang har sett. Om kapp med meg, som gikk rundt huset, opp baktrappa og....inn verandadøren. 

Så gikk vi og kjøpte pizza.

Dagen etter dro vi til boden i den gamle leiligheten min for å hente snowboard og diverse stasj til nyttårsaften. Denne gangen hadde vi verktøykassa klar, og Johan sagde over hengelåsen som jeg ikke kunne finne nøkkelen til. Så la han seg til å sove i haugen av rot mens jeg romsterte rundt. I boden fant jeg blandt annet tre vesker som var like som den jeg nettopp hadde kjøpt og en stor julegave til mamma og pappa som jeg hadde glemt å gi. Under alt rotet fant jeg nøkkelen til boden. 


 

Nyttårsaften! Arrangørene av storfesten (Johan, Bret og David) og deres respektive høyre hender møttes før den store festen for å spise, men ingen hadde husket å lage mat. Man har da nok å tenkte på fra før. Det var tydeligvis flere i Oslo som had gått på samme smellen, for dama som tok tlf på "Spice-hver sin smak" ble helt skjelven i stemmen da jeg spurte om estimert ventetid for 10 indiske retter. Pizza it is. Men for en fest! Det begynte ganske så sofistikert, og endte et helt annet sted. Jeg husker alt. Blandt annet at Hanna var en elefant som krabbet rundt på gulvet, og at jeg aldri har sett Stian så sint som da alle dro fra han mens husnøklene hans lå innelåst i festlokalet. Det ble bokstavlig talt en taxi-jakt gjennom byen, og til slutt møttes bilene utenfor hos Johan. Stian ble ganske raskt i bedre humør, og det ble et heidundranes koselig nach med Stian, Live, Johan og meg. 



Andre nyttårsdag bar det avgårde til sentrum for å bytte de alt for store store skoene som jeg hadde snublet rundt i hele nyttårsaften. En liten omgang med first price-våtservietter, og de så like nye ut som gode.


 

Siste helgen i ferien: Turnering i Gøteborg! Karoline disponerte bil, og Hanna, Jon, Malene og jeg stilte opp med levende musikk og fantastiske leker på veien. Noe måtte vi gjøre for å forebygge dårlig stemning etter at Hanna hadde forsovet seg til langt på dag. Da vi endelig var på vei begynte Hanna å fikle noe voldsomt med telefonen sin. Hun skrev melding til samboeren, som ikke kunne finne nøklene sine. De hadde Hannna tatt med seg. Etter mye om og men endte hun opp med å sende dem tilbake til Oslo med taxi fra Son. 1700 spenn farvel, tenkte Hanna. Hun hikstet og vi trøstet.

Vel fremme fikk vi en deilig treningsøkt. Deretter tok vi turen til sentrum for en liten øl. Turnering eller ikke, kl 2400 hadde jeg jo bursdag! Og for en bursdag det ble! Hanna hadde glemt legget sitt, og svenske dørvakter er ikke noe rausere enn norske. Vi kom såvidt inn på kiosken. Der kjøpte vi oss folkeøl, og så dro vi hjem og spilte kort i kjelleren på vendrehjemmet. Det høres kanskje stusselig ut, men du og du så koselig! Jeg fikk bestemme alle reglene, gikk fra boms til president, og på slaget tolv runget stemmene til Hanna, Jon, Martin, David og Peter i veggene. "Ja må hon leva i hundrade år!"

Mørket la seg over Sverige, og resten av gjengen, som faktisk hadde kommet seg inn på byen, kom snikende inn på natterstid. Guttene hadde lagt igjen nøkkelkortet på rommet da de skulle pusse tennene, og var låst ute. Anette fniste, og Anne Lene ordnet opp. 

Hanna snakket i søvne:

""Ah....HEI! Å nei...Kan man klatre med snowjogs, eller er det bedre med crocs? Zzz" 

 Turneringen dagen etter gikk fint, til tross for nattens kalas.

Vi kjempet oss til 8.-delsfinalen, og fikk dermed tid til å dusje og kjøpe oss en øl, før vi ble vitne til to norske lag i finalen! Heia Line og Marthe og Malene og Karoline! 



Hjemturen gikk mer eller mindre smertefritt. For alle bortsett fra Hanna, som blødde både her og der.  Hun har nok brukt opp hele uflaks-kvoten sin for 2014, men neimen om det er noen sure miner av den grunn! Hanna smiler uansett, og jobber som en gal i forsvar. 

Også er hun jo vakker som en blomst, det er som sagt bare jeg som ikke kan ta bilder.

Takk for en fin juleferie!


 

Det ække så farlig med nøkler og tull

Og tidspunkt og gaver og penger og gull

De viktigste minnene i denne verden

Skapes av mennesker du møter på ferden<3

 

Dersom du savner en liten rød tråd

Beklager så mye, med jordbær på strå

Nå ser jeg på Friends med samboer Hanne

Som også har masse vett i sin panne

 

Hun finner forresten ikke nøklene sine, og må låne mine for å komme seg på skolen i morgen.

Kort om en nesten tabbefri uke :)

Begynte forrige sondag med å gå tur sammen med Carine. TUR. Bare for å gå.



Det var faktisk ganske koselig:) 

Så skrev jeg blogg om det, og klarte ikke, uansett hvor mye jeg prøvde, å få bildet riktig vei.

Mandagen var litt tung. Da skulle jeg nemlig på kurs i Skien. Bussen gikk 08:07, og etter min beregning skulle det ta maks 5 minutter med sykkel til stasjonen. Jeg hadde glemt å ta i betraktning at det var kuldegrader, og innså at jeg ikke hadde tid til å avise sykkelsetet. Derav frostskader i rumpa. Ikke nok med det, men kulda hadde forårsaket en annen utfordring, som ikke kunne overses: Giret hadde nemlig også fått frostskader, og jeg måtte sykle hele veien til bussen på første gir. Jeg trådde som en gal, og fikk senere høre av Hanne at jeg hadde syklet forbi henne, og at det hadde vært litt av et syn. På tross av hysterisk høy tråkkefrekvens, kom jeg ikke lenger enn til Esso før jeg så bussen kjøre avgårde. Måtte pent sette meg og vente en time på neste buss, og kom for sent til kurset (som vanlig med en unnskyldning).





Jeg hadde nå god tid, og kunne gjøre en god gjerning på veien. Noen hadde tegnet på en bilrute...

Men det fikset jeg fint:

 

Resten av uka har rett og slett gått på skinner! Jeg har blandt annet kost meg med The Tutors på Netflix.

Jeg har shoppa på nett! En helt nødvendig kjole. Litt trøblete å bestille når man bor i Bø men...

Sist, men ikke minst: Jeg har spilt volleyballturnering i Ås, med de fantastiske knebeskytter-jentene fra Bø, og VI VANT!=D



 

God søndag!<3 

Det ordner seg

Etter nok en innholdsrik og koselig helg i Oslo, satt jeg på toget tilbake til... Skien. Hæ? Hvorfor satt jeg på toget til Skien?

Nei, jeg hadde ikke gått på feil tog. (Jeg er ikke helt dust). Og nei, jeg mistet ikke toget fordi jeg hadde beregnet for lite tid. Toget til Bø hadde avgang kl 07:36 fra Lysaker, og snille Johan skulle kjøre meg i trucken sin. Bilen var nediset. Johan skrapte som en gal, men skrapen etterlot seg kun tynne kloremerker i den steinharde isen. Uten votter og i bare t-skjorta. Johan så kald ut, og faktisk litt hissig. Fullt fres på lufteanlegget, og vi kom oss til slutt avgårde. Jeg hadde til og med tid til å gå innom joker på stasjonen og kjøpe meg kaffe og frokost. Først måtte jeg bare ta bagen min av baggasjebrettet på trucken, noe jeg alltid fokuserer veldig på at jeg ikke må glemme. Johan på sin side hadde glemt det, og kjørte av gårde mens jeg bokstavlig talt hang på slep etter bilen. Jeg valgte livet fremfor bagen, og slapp taket. Ta telefonen, vær så snill. Syv minutter til toget skulle gå. Heldigvis hadde Johan med seg telefonen, og kom tilbake med en gang. Enda et hadekyss. Kaffe, og fortsatt tre minutter til toget skulle gå. Ikke verst. Jeg småløp litt opp trappene til perrongen allikevel, av gammel vane, kanskje. Det var riktig perrong, og igjen var jeg naivt nok litt stolt over å være på riktig sted til riktig tid.

Jeg synes alltid det er litt spennende å vente på toget. Man hører kanskje en rislende lyd i skinnene som en forvarsel, før en glitrende slange kommer glidende ut av skogen i morgensolen. Foreløpig var det helt stille, og ingen glitrende slange var å se. Hmm..Det er ingen andre mennesker på perrongen? Klokka var 07:35, og toget skulle være i rute. Jeg snudde meg for å se om det stod noe på skjermen. Det burde jeg ha gjort før. Da hadde jeg kanskje tidsnok oppdaget at toget hadde stått der hele tiden, noen meter bak meg.

Jeg hørte en lyd. Ikke den rislelyden som tyder på at toget kommer, men den pipelyden som tyder på at toget går. Jeg løp noen skritt, sånn bare for å ha gjort det. Så begynte jeg å gråte litt, og bet tennene sammen så hardt jeg kunne. Den slimete slangen ga meg et lite pust til farvel, og hveste hånlig i det den smøg seg av gårde mot Bø. Som om det hadde vært planen dens hele tiden, å ligge musestille og bare beskue sitt bytte som var intetanende om dens nærvær.

 

Deretter var det bare å begynne å tenke fremover. Igjen. Ruter.no. Neste tog om tre timer. Buss om en time, som ville være fremme ca neste helg. Jeg ringte Johan og sutret litt. Kunne vel ikke gå inn på kafeen med Joker-kaffen, så jeg begynte å gå frem og tilbake mellom butikken og perrongen. Plutselig så jeg at det gikk et tog til Skien om ett minutt. Jeg kunne forsåvidt ha hoppet på et hvilket som helst tog akkurat da, bare for å få satt meg ned i varmen og drukket kaffen min i ro og fred, men noe sa meg at dette var det beste alternativet, fremfor toget mot Lillehammer. Jeg fant meg en fin vindusplass. Konduktøren gikk forbi uten å spørre om bilett. Ærlighet varer lengst, for hvis jeg ikke hadde stoppet ham hadde jeg kanskje ikke fått vite at slangen skulle skulle skifte skinn i Larvik, og sende bakerste vogn tilbake til Oslo. Det hadde jo blitt et fantastisk blogginnlegg. Ah, det er derfor det er så tomt her.




Det skulle gå en buss fra Skien til Bø ti minutter etter togets ankomst, og med litt google maps-gransking innså jeg at bussterminalen lå akkurat så langt unna at det å prøve å rekke frem til fots ville bli utfordrende. Jeg hadde ikke noe umiddelbart behov for en utfordring, så jeg spurte sjåfføren i bussen som stod der om han skulle ned til sentrum. Ikke før om ti minutter. Neivel.

Jeg husker før i tiden, da jeg kun tok taxi i halvfull tilstand, fornøyd og utmattet etter timsevis med dansing på byen og kebab i magen. Mitt forhold til taxi-turer har forandret seg. Det er vel en del av det å bli voksen. Men man skal da ikke være bitter, og dessuten er det jo billigere  å ta taxi på dagtid i hverdagen enn natt til søndag! Sparte nok noen kroner der.

Jeg rakk bussen til Bø med grei margin, og sovnet som en stein. Jeg hadde satt på alarm, men den var bare stilt inn til å ringe på onsdager. Det at jeg våknet rett før bussen var på vei til å kjøre ut fra Bø stasjon kan man altså se på som et mirakel.









Busser og taxier

Jeg hadde en deilig helg i Oslo. To seiere med volleyballaget, kos med Johan, mamma og Marne, og en liten kos til Bjørnma og Papa som begge var på farten. Mandag skulle jeg på kurs om fysioterapi i kommunehelsetjenesten. Buss Oslo-Risør, avgang 06.15 - et klokkeslett jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg til. Jeg var ikke trøtt, bare i en slags sjokktilstand som sørget for at jeg holdt meg god og våken helt til de siste fem minuttene av den 3,5 timers lange turen. Derav relativt trøtt utover dagen, men heldigvis var ikke kurset så søvndyssende som det kunne vært. I tillegg til å lære om hvor mye mer forskning som trengs innenfor fysioterapi, fikk vi være i aktivitet. Flashback til HIOA. Marne, som går første året på fysio nå, har så livlig beskrevet hvordan de må sitte på gulvet og late som om de er et lokomotiv mens de lager tutelyder og vaier i vinden. Bevegelseslære heter faget. Lurer på hvordan de har det de som sitter på Blindern og leser jus, tenkte Maren Emilie. På kurset for turnuskandidatene måtte vi, for at vi fullt ut skulle forså hva kommunehelsetjeneste går ut på, blant annet knyte beina sammen to og to mens vi klatret over stoler og stupte kråke på sakkosekker. Så bare venn deg til det, søss..det er ingen vei tilbake..du kan le av det, men du er langt på vei hjernevasket til livslang kjerlighet til kroppskontakt og barnslig lek.

I pausen under siste forelesning tirsdag ettermiddag begynte jeg å tenke på hvordan jeg skulle komme meg hjem. "Har du ennå ikke sjekket når bussene går?", spurte hver eneste person som fikk med seg dette. Klokka var ett, og jeg trodde jeg fint skulle rekke volleyball-trening i Bø kl fire.

Jeg var hjemme litt over sju. Først ringte jeg ruteopplysningen, og ble fnyst i øret da jeg ikke umiddelbart hadde visst hvilket fylke jeg befant meg i... "tast 5 for Telemark, tast 6 for Aust-Agder, tast 7 for Vest-Agder..." #%&/$. Risør? Jeg fikk heldigvis sitte på med Elisabeth et stykke på E18, og slapp unna to av fire bussbytter, samt en times ventetid på en togstasjon som det umulig kan være noe sirkus på en tirsdags kveld: Nordagutu. Smak på det. Jeg kom meg altså på en buss på E18 i Sør-Norge kommune, og klarte å bytte buss i Skien, uten videre trøblematikk.

Jeg begynner ærlig talt å bli litt lei av å reise hit og dit med bag og matpakke, og mengdetrening på nettopp dette ser ikke ut til å føre til at det går mer på skinner (^^). Jeg trodde virkelig jeg hadde alt under kontroll, der jeg satt og dagdrømte på bussen mot Bø. I det den svingte inn på stasjonen datt det noe ned fra setet mitt. Jeg tok opp en hvit laminert lapp - et busskort. Busskortet til en eller annen Camilla. Den første tanken min var som den pleier når jeg finner noe andre har mistet eller ser andre som sliter med å ta på sengetøy: hurra, det finnes flere som meg der ute. Jeg gikk stolt frem til sjåføren og leverte busskortet til Camilla, før jeg mønstret av. Men..hvor hadde jeg satt sykkelen min? Eller..hvor var det blitt av sykkelstativet? Noen hadde visst ommøblert på Bø togstasjon, for hverken sykkelstativet eller kebabsjappa eller rundkjøringen var de pleide. TIl og med skiltet hadde de skftet ut.



Mørkt og kaldt. Trøtt. Ikke bli sint. Bare fikse dette fort, og så glemme det. (Og så kanskje komme på det igjen senere og blogge om det). Jeg ringte Bø taxi. "Men hvor langt er det hit egentlig, blir det veldig dyrt?" "Det går bra, jeg kjører nå".

Fire minutter senere svingte det en buss inn på stasjonen. En lokalbuss. Den skulle til Bø. Jeg ringte til taxien og spurte om det var for sent og avbestille. Han var allerede nesten fremme, og sa det kom til å koste det samme nå, uansett om jeg satt på med ham tilbake. Jeg slengte bagen inn i baksetet, fullt klar over at jeg nå kom til å betale en ganske høy sum, bare på grunn av min oppspisende samvittighet. For det at jeg måtte betale for taxien uansett, nektet jeg å tro. Det er bare det at jeg så for meg den slitne middelaldrende mannen lyse opp av lykke da telefonen ringte, etter å ha sittet og følt seg nyttesløs hele kvelden, i fravær av miljøsvin som bestiller taxi på en vanlig hverdag. Det første jeg spurte sjåføren om var om han hadde opplevd før å måtte hente folk på Gvarv som trodde de hadde gått av i Bø. Jada, det hendte stadig vekk, det. (Jeg har tydeligvis en trang til å få bekreftelse på at det også finnes andre som havner i situasjoner som meg.) Jeg spurte deretter sjåføren hva som hadde skjedd dersom jeg nå hadde ombestemt meg, og nektet å sitte på, og nektet å betale. "Jeg har nummeret ditt, så jeg skulle nok fått tak i deg", svarte han på med glimt i øyet. Ikke misforstå, han virket som en trivelig fyr, men det var akkurat det han sa. Jeg brukte resten av turen til å beskrive for ham hvordan jeg fra dag til dag prøver å komme på pluss-siden økonomisk. Tenker han ligger våken om natta nå, grublende over hvordan han så kynisk tok betalt av en bortkommen samvittighetsfull forvirret forfrossen pengeløse jente tirsdag kveld.

Småting fra Bø

Små irriterende hverdagstrivialiteter. I den grad de er irriterende avgjøres kanskje av tålmodigheten til personen som utsettes (eller utsetter seg selv) for dem, og de blir mer og mer irriterende desto flere som oppstår. 

Bortkomne nøkler er jo en gjenganger. Vanligvis står jeg og fryser utenfor en inngangsdør og krysser fingrene for at noen har glemt å lukke et vindu, sånn at jeg kan komme meg inn. Tvisten nå er at denne gudsforlatte prestegården er utstyrt med et relativt utdatert låsesystem, som krever nøkkel både for å komme seg ut og inn. Klokka var 8 om morgenen, jeg skulle på jobb, men JEG KOM MEG IKKE UT. Det hjalp ikke å røske, sparke, banne, eller vente og prøve igjen. Eneste alternativ var å vekke Hanne, takk og pris for at hun var hjemme, så hun kunne låse meg ut. 

Hanne har forresten også en form for nøkkeltrøbbel, dog av en litt annen karakter enn meg. Det er nemlig umulig for henne å miste den gigantiske steinalderske nøkkelen hun må bruke dersom hun skal låse rommet sitt. 



Hanne har også en form for laken-trøbbel, og i dette tilfellet av nøyaktig samme karakter som meg. Ikke at jeg nyter andres problemer, men vi kan alle være enige om at det er deilig å føle at man ikke er alene her i verden.

 

Jeg er sikkert heller ikke alene om å være uerfaren når det gjelder å reparere sykler. Jeg trillet (turte ikke sykle) den rustne pungterte forvridde sykkelen min til Statoil for litt hjelp. Sykkelen, som jeg skjemmes over å ha latt forfalle til fordel for bysykkel-kort i Oslo det siste året. Den 16 år gamle blondinen som jobbet der henviste meg til luftslangen på hjørnet. Jeg tenkte at jeg fikk ta frem testosteronet i meg, og begynte å kave for å få snudd sykkelen på hodet. Jeg rakk ikke mer enn det, før en mann kom bort og tilbød å hjelpe. Det viste seg at hele slangen hadde råtnet opp, og ventillokket var forsvunnet. Heldigvis er vaktmester Olav på jobb en riktig så handy type, og han har alltid et ekstra sykkeldekk og et ventillokk i baklomma. Sykkelen er nå praktisk talt god som ny, med unntak av at den svinger noen centimeter til venstre for hver gang hjulet går rundt. Akkurat som å ri på en rampete hest som rykker litt mot venstre (hvis det er dit den vil). Jeg må altså være litt på vakt, og kan for all del ikke slippe styret.

 Fordelen med sykkelen er selvfølgelig at den ikke blir stjålet. Jeg låser den allikevel innimellom, bare fordi jeg vet at fulle ungdommer en lørdagskveld fort kan la seg friste av en gammel sykkel som står beleilig til. Jeg pleier nemlig å sette sykkelen i bunn av den bratte stien opp til prestegården, ved sin faste plass ved muren. Mandag morgen så jeg at noen hadde prøvd seg på rampestreker i løpet av helgen. De hadde visst ikke kommet så langt.

 

Andre irriterende småting som har skjedd i det siste? Før min forrige Oslo-tur hadde jeg for én gangs skyld bestilt togbillett i god tid. Jeg så fram til en deilig vindusplass, uten tresmaken i rumpa som inntreffer etter få minutter på kirkebenkene de har plassert i kafeterian. Vogn 6, plass 19. Jeg gikk gjennom vogn 4 og 5, men vips så var jeg i vogn 7. "Ding ding! Velkommen ombord på toget fra Stavanger til Oslo S. Vennligst plasser bagasjen i hyllene over setene eller ved inngangen. Ha billetten klar. Og, forresten, vogn 6 mangler i dag. Den måtte etterlates på sørlandet av sikkerhetsmessige årsaker. Vi beklager dette, og takker for deres tolmodighet. Ha en trivelig reise".  

Neste gang skal jeg være enda tidligere ute med å bestille, sånn at jeg får knabbet til med en minipris-billett. Den kan ikke returneres, og man sparer penger. SE så mange penger man sparer.




Jeg er ikke irritert hele tiden, altså. Mye av tiden er jeg takknemlig! Blandt annet for at det stort sett bare er er småting som irriterer meg. Kanskje er det derfor jeg kan la meg glede av småting også. Som for eksempel denne steinen jeg kom over på grusveien på vei til jobb en solfylt morgen.




Hete filmer og andre tips

I går hadde jeg bestemt meg for å bruke kvelden til å slappe av og kose meg. Etter at jeg flyttet inn på Bø Prestegaåaard har jeg skjønt hvor avhengig jeg egentlig er av TV for at dette skal være mulig. Jeg kunne lest om Hundreåringen, men det er som om en stahet nekter meg å åpne boka med mindre det er et frivillig valg jeg tar til fordel for TV. Dessuten kan man ikke spise og lese bok samtidig. Ihvertfall ikke jeg; jeg søler nok som det er.

 

Petrine har vært stum helt siden vi flyttet til Bø. Jeg har forsøkt å godsnakke med henne, laste ned alle mulige programmer hun ber om, restartet henne, osv. Det at hun i tillegg er usedvanlig treg har gjort at alt har tatt timesvis. Jeg tok henne med til akuttmottaket på Expert i Bø, og fikk beskjed om at det ville koste en del å legge henne inn, og at avlivning og utskifting til Mac ville være mer hensiktsmessig. Alternativet var å behandle henne selv, ved å laste ned nødvendige lyddrivere. At jeg skulle klare dette så jeg på som helt fullstendig usannsynlig, så da hun plutselig kom med et lite klunk fikk jeg tårer i øynene. Kankje jeg allikevel skulle få sett på film på fredagskvelden?


Jeg gikk inn på google og fant "10 filmer du bør se før du dør". "Frihetens regn" så fin ut, så jeg bestemte meg for å prøve å laste den ned. Nå høres det kanskje ut som prosessen fra jeg fikk lyd i høytalerne til jeg begynte å søke etter filmer gikk smidig for seg, men som nevnt er Petrine treg og motvillig, og bare det å gå in på internett eller åpne/lukke et hvilketsomhelst program tar mange minutter, og fører ofte til at hun får anfall og må restartes. Timene flyr fort. Jeg bestemte meg for å registrere meg på Nettflix, og etter et lite spørreskjema kom det opp anbefalte filmer som skulle passe perfekt for meg. Den første som kom opp var "Frihetens regn". For et sammentreff, tenkte jeg, det var jo akkurat den filmen jeg bestemte meg for å se (for ca to timer siden da jeg begynte med film-planene). Jeg trykket på play. Anfall. Restart. Anfall. Restart. Wordfeud på Pia mens jeg ventet på at Petrine skulle roe seg. Til slutt klarte jeg å få filmen i gang, med lyd og hele pakka, noe som var over all forventling. Jeg innså 20 sekunder inn i filmen at dette er en film jeg har sett for ca en måned siden. Merkelig at det ikke ringte en eneste bjelle da jeg leste hva den handlet om, men pytt pytt. Jeg satte på "The lucky one" isteden, og koste meg glugg ihjel.


Da filmen var ferdig innså jeg at klokka var tre på natta, og jeg befant meg mutters alene i det store gamle huset. Jeg pilte på do. Hjertet banket, og jeg beklaget innvendig til alle de spøkelsene jeg ikke tror på, og som jeg har en tendens til å gjøre narr av på dagtid.


Jeg fikk ikke sove, og tenkte at den beste kuren mot å være redd er å se en skikkelig het filmscene med kyssing og laken og høy og togtuneller. Sammentreff nr to: en av de første klippene som kommer opp når man søker på hete filmscener på google er nettopp den fra "The lucky one". Den hadde jeg jo nettopp sett, så jeg valgte en annen. Det var en perfekt kur, og på tide, i og med at det er en hel uke siden jeg har sett Johan. Jeg sovnet som en stein, og drømte.


En rød tråd går ofte igjen når jeg drømmer om Johan: Vi er desperate. Vi har liten tid på oss før vi må dra fra hvereandre igjen, og det er umulig å finne et sted vi kan være for oss selv. Denne gangen er vi på en idyllisk sydhavshøy. Vi løper rundt mellom palmer og strender for å finne oss et rede, men det er folk overalt. Klokka er bare fem om morgenen, så hva gjør alle disse menneskene ute på denne tiden? Jo, de er sånne jyplinger som skal være så forbanna spreke at de drar på joggetur før jobb. Overalt, svette og anpustne, situps bak busker, intervaller over stranda. Ingen steder å gjemme seg.


Jeg våknet for en time siden av at jeg ikke klarte å snu meg. Jeg lå som klistret til lakenet. Hverken svett eller anpusten, men bokstavlig talt KLISTRET til laknet.


Tips for denne gang:


- Vær flinkere til å spare penger så du har råd til Mac

 

- Midlertidig alternativ: ekstrem tålmodighet, og Wordfeud i nærheten av den trege Pcen

 

- Se gjerne en het film på kvelden for å få tankene vekk fra spøkelser

 

- Sist, men ikke minst: spytt tyggisen ut, FØR du sovner

 

 




 

 

Bø!

Hvem trodde jeg kunne trives i en liten bygd, to timer (tre avganger i døgnet med tog) fra Oslo;) Jeg stortrives i Bø! Til og med uten TV, og uten lyd på Petrine (PC), så for å underholde meg selv har jeg valget mellom Word Feud og bok. Jeg holder fortsatt på med den nydelige boka "Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant". Den tar hundre år å lese (lol), men kun fordi jeg har hatt så mye annet å drive på med på kveldstid. Blandt annet har jeg jo brukt to uker på å rydde. Jeg er ofte litt treig av meg, spesielt når det kommer til rydding. Jeg må jo tenke meg godt om før jeg pakker noe bort...kanskje jeg kan komme til å trenge det? For eksempel solkremen min, skal jeg pakke den bort? Nei jeg legger den sammen med de andre kremene som skal inn på badet. Oi der var det enda en solkrem! Trenger jeg to solkremer i toalettmappa på badet? Nei... æsj, jeg trenger jo egentlig ingen, det er jo høst! Men.. det er jo sol...men.. den er ikke så sterk lenger.. skal jeg ha faktor 4 i toalettmappa, og faktor 10 i boden? Hmmm.. MEN, jeg trenger jo solkrem hvis jeg skal på treningsleir! Men det er jo en stund til... jeg pakker dem bort jeg... Men først må jeg lukte litt på dem...å herregud, det må være den beste lukten i verden...mm





Det tar altså litt tid å rydde. Og når det kommer til sengetøy så slår hjernen seg vrang. Jeg har nok skrevet det før, og jeg skriver det igjen: JEG FÅR DET IKKE TIL! Jeg prøvde, men måtte ta meg en pause for å telle til ti og bite hardt i noe, da jeg hørte noen ute i gangen. Jeg hadde bare såvidt hilst på Gunhild en gang, men hun nølte ikke med å hjelpe en håpløs nabo i nød.

 





Snille Gunnhild inviterte meg også med på studentfest i forrige uke, med faddere og hele pakka! Jeg svarte uanfektet da en av fadderne spurte hva jeg studerer: "Historie". Han lurte på hvorfor han ikke har sett meg før, i og med at han selv studerer historie, og det bare går fire stykker i klassen hans. Jeg ga opp planen om å være fake fadderbarn, og innrømmet at jeg ikke er student lenger, men at jeg fortsatt har økonomi som en, og derfor ikke har råd til å kjøpe meg nye venner i Bø, og derfor snek meg med på fadderfest. Deretter spurte jeg om det ikke var en volleyballklubb i Bø. Jovisst, det var det, og der var han selv aktivt medlem. Hurra! Vips så var jeg med på 2. divisjonslaget innendørs, og beachvolleyballgruppe på facebook! :D Jeg må innrømme at jeg skriker innvendig når knebeskytter-jentene vil inn i en klam hall og trene når SOLA SKINNER OG DET ER FIRE BEACH-BANER 20 METERUNNA!!!! De har faktisk savnet den svette lukta som marinerer alt og alle som våger seg inn i en idrettshall. Jeg venner meg nok til det;). Heldigvis er knebeskytterjentene kjempesnille!<3 Og flinke! Og kjempehøye.. så jeg må gi alt, og satse på spenst! Jeg er supertakknemlig for å ha blitt tatt imot med så åpne(og lange) armer, og jeg gleder meg til å fly som en fugl og hamre løs så det smeller i gulvet (sånn føles det å hoppe med sko!). Og hvis jeg plutselig savner sandvolleyball... eller bare føler meg litt ensom på rommet, så har jeg alltids Mr. Mikasa til å holde meg med selskap.





Også har jeg jo sauene utenfor vinduet!<3







Jobben som fysioterapeut er flott! Mye å sette seg inn i, og mange nye mennesker på én gang! Huset jeg bor i er også flott! Mange rom å sette seg inn i, og mange nye mennesker på én gang!
Se for en flott gjeng som laget fellesmiddag på mandag!





I dag ble det ikke fellesmiddag, men toast ala RC: Godt stekt(svidd) brød med ekstra tomat (ketshup) og mild halvmyk(first price) ost og biff(servelat). Mmm!





Til dessert: Utenlandsk krydder (tyrkisk pepper) med smeltet (stått i sola i vinduskarmen) sjokoladetrekk og litt rotfrukt-dryss (potetgullsmuler) i bunn.




Dublin, dag 1-3

Hadde vi virkelig klart å komme oss til Dublin? Konge.

Vi var slitne, og hoppet inn i en taxi. Hvor skulle vi, ville sjåføren vite. Ingen av oss husket hva det het. Reservasjonen til en eller annen bed and breakfast lå i en eller annen innboks på en eller annens mail. Vi hadde ikke nett, men Johan forklarte at det var nord for elva et eller annet sted. Vi ble sluppet av i en gate, og tenkte at vi sikkert kunne låne internett på nærmeste overnattingssted. Vi gikk inn på det første og beste, og vi hadde jo ikke noe å tape på å spørre om det ikke tilfeldigvis var riktig sted, og om det lå en reservasjon inne på Gundersen. Det gjorde det, så sannelig. Avondale Bed and Breakfast var stedet. Litt flaks må man ha.



Ut på pub! Den første og beste! Fish n' chips og Guinness i glasset. Johan hadde bestemt seg for å bli skikkelig glad i det svarte tørre ølet. Kjetil hadde bestemt seg for å fortsette å være skikkelig glad i alt annet enn øl. Mye Bulmers og rom og cola. Jeg for min del liker øl, men ble stappmett etter noen få. Jeg dristet meg til å spørre om en syrlig frisk drink, og fikk et glass med halvparten mørk rom og halvparten sitronjus. Hadde sett for meg noe mer mohito-aktig, og iren bak disken synes jeg var rar, og det synes forsåvidt jeg og. Etterpå tok vi oss en hvil på rommet, før vi dro avgårde igjen og spiste deilig middag på restaurant. Deretter mere pub, live musikk, masse glade mennesker og herlig irsk stemning! 

Vi kom hjem ganske så seint. Kjetil gikk for å kjøpe noe, mens Johan snakket i halvsøvne. Helt ut av det blå sa han:

"Kanskje vi tar det?"

Jeg prøvde å få i gang en samtale uten å vekke ham...noe av det morsomste jeg vet.

RC: Hva da, Johan? Hva skal vi ta?

Johan: Grünerløkka

RC: Hva mener du?

Johan: Kanskje vi tar det.

RC: Hva da?

Johan: Grünerløkka.

RC: Hvorfor det?

Johan: Mmm.

RC: Hvorfor skal vi ta Grünerløkka, Johan? Johan?

Johan: Fordi det er vårt nedslagsfelt.

RC: Hva er nedslagsfelt?

Johan: Ja.

RC: Johan? Hva er nedslagsfelt?

Johan: Mm.. eg forstår ka du meiner.

RC: Du forstår hva jeg mener?

Johan: Ja, ja.

RC: Men, hva er nedslagsfelt?

Johan: Ingen anelse.

RC: Hva snakker du om da?

Johan: Den gjengen som bor på toppen.

RC: Hvilken gjeng er det?

Johan: Therese.

RC: Å jaså ja, Therese?

Johan: Vi må heie på Therese.

RC: Hvem er Therese?

Johan: Ingen anelse

RC Si hvem Therese er da? Er hun digg eller?

Johan: Nei det synes jeg ikke. Ut ifra det jeg har forstått så er hun student. Kan ikke det stemme?

RC: Joda det kan vel sikkert stemme.

Johan: Vi har så mye i tenkeboksen. Og i itera.

RC: Hæ? Hva er nå itera for noe da?

Johan: Ja, i Itera.

RC: Hva er det da, Johan?

Johan: Har du ikke sett den pdf-filen? 

RC: Hvilken pdf-fil?

Johan: Jeg holder på å finne den fram.

RC: Har du funnet den nå, Johan?

Johan: Ja takk.

RC: Hva står det i den? Johan? 

Johan: Ja takk. Zzz.

RC: Hvem er Therese da, bortsett fra student?

Johan: Hun er en fullblods amerikaner.

Hva trenger man TV eller bøker for når man har sånn underholdning på kveldstid? I det jeg bestemte meg for å la stakars forvirrede Johan få fred, kom Kjetil inn.

Jeg spurte han hva han trodde Johan mente med at vi skal erobre Grünerløkka og heie på Therese.

Kjetil svarte: Johan etsje som oss. Han er bare et menneske.

RC: Er ikke vi mennesker?

Kjetil: Nei det vet du at me itsje er, vi er mer enn som så.

Så la Kjetil seg til å sove, og jeg lå igjen med latterkrampe og fikk ikke sove, og var fornøyd med å ha fått skrevet ned alt som hadde blitt sagt. 

Guttene husket ikke et ord dagen etter, mi Johan troddde kanskje han mente Therese Johaug, men han hadde ikke anelse hva han skulle med Grünerløkka.

 Frokost mellom 8 og 10. Puh. Kjetil tvang meg til å spise. Han ville ikke at jeg skulle bli "trist og tynn". Han syntes jeg var litt dårlig forberedt på å reise, bade med tanke på manglende pass, og det at jeg ikke hadde fått kjøpt medisiner til "den kroniske sykdommen min". Sant syntes Kjetil man burde passe bedre på. Jeg hadde en levaxin-pille igjen, og den ville han at jeg skulle spare til lørdag, sånn at jeg ikke ble trist og tynn på konserten.

 Vi låste oss ute. Fant ikke nøkkelen noe sted. Jeg hadde visst lagt den på et lurt sted, for at vi IKKE skulle glemme den...og låse oss ute.



Hverken Johan eller jeg hadde tatt med sokker. Og vi glemte å kjøpe også. Jeg husket imidlertid å kjøpe sokker til Amelie, så det ordnet seg! (Jeg lar meg ofte lure til å tro at jeg sparer penger når jeg finner barneklær som passer..ganske teit, for det er jo like dyrt for "#¤!)



 

Fredagen gikk med til mye av det samme som lørdagen. Litt shopping. Johan var i slaget, og kjøpte seg masse nytt! Kjetil hadde uflaks. De manglet alltid akkurat hans størrelse når han endelig fant noe han likte. Uflaksen gikk heldigvis over, og han fant seg til slutt bukse:D Og jeg fant meg en drink!



Jeg prøvde å ta bilde av Johan og kjetil sammen med det store spiret som jeg ikke husker hva heter. Vi kranglet om hvor høyt det var.  Jeg var litt treig til å ta bilde..først fingeren foran linsa, så fikk jeg ikke med toppen av spiret, så ble det uskarpt.. Kjetil gadd ikke vente, derfor ser vi bare ryggen hans.

Vi ble ikke uvenner fordet altså.




De siste to timene av kvelden tilbrakte vi på spøkelses-bussen: en mørk buss med diverse effekter, og en utkledd skuespiller som fortalte om spøkelser, pest og andre grusomheter som preger Dublins historie. Og som delte ut shots:)





Det var intersessant, humoristisk, og spennende. Det som var skummelt for min del var vissheten om at Kjetil satt bak meg på bussen. Ingenting er skumlere enn Kjetil i skremme-humør, og mine hyl kom i tide og utide. Johan var snill og passet på meg, men hadde visst behov for å være litt rampete han og, så han skremte isteden vilt fremmede ved å frese dem i ørene.

Dagen etter vår den store dagen., middm gikk som smurt! Bortsett fra at det pøsregnet. Det gjorde ikke så mye. Selv om jeg absolutt ikke er noen festival-person, nettopp av den grunn at jeg liker å være tørr og ha det behagelig, var det jo tross alt Eminem vi skulle se. For første gang for min del. 

Vi fant bussen. Vesker og lommer ble sjekket, noe de skulle bli mange mange ganger før vi faktisk var på flass. Bussen kjørte sakte. Jeg liker egentlig best når det går litt sakte i trafikken, men Kjetil følte seg utrygg. For sakte for han. Det var langt å gå fra bussen, men heldigvis var det enkelt å gå på do.



 Til slutt var vi ved den siste posten. Han som sjekket veska mi der hadde aldri sett snus før. Han puttet den bokstavlig talt opp i nesa for å lukte om det var noe muffins. Han forhørte seg med de andre vaktene, og de kom fram til at den kunne jeg nok ikke få med meg inn. Litt irritert var jeg nok, og klissvåt av regn, men da vi fikk kjøpt oss øl og kommet oss inn på det gigantiske området glemte vi alle sorger og begynte for alvor å glede oss. Vi møtte noen andre nordmenn, og de hadde fått med seg snus som de ikke var gjerrig på. Sola tittet fram, og alt var esse-bra!

Det var en til på konserten som hadde samme stil som meg.





Vi var av de heldige som fikk stå nesten helt framme ved scenen, og festen begynte. Klokka var bare 1, og vi hadde 9 timer foran oss før selveste Marshall Bruce Mathers skulle eksplodere på scenen. Litt flaut var det at jeg tydeligvis ikke tålte den høye lyden så godt, eller kanskje det var mangel på stoffskiftemedisiner, ikke vet jeg, men jeg ble plutselig så svimmel at den eneste løsningen var å legge seg ned. Da kom helsepersonell løpende etter noen sekunder, og jeg endte opp i en brakke der jeg ble undersøkt og tatt hånd om. Jeg var nesten litt stolt, for i forhold til de andre som hadde endt opp i brakka var jeg nok den mest edruelig velkledde oppegående personen på det tidspunktet. Litt vann og en burger så ble alt bra, og jeg rakk hoved-showet med god margin. For en opplevelse! Barndoms-helten min på scenen. Armen opp i været og krampe i skulderen. Bortsett fra da han innledet en av sangene med: "everybody who hate their parents, raise these hands!!". Jeg og Johan på på hverandre og trakk på de støle skuldrene. Eminem må være god, når han får fans som oss, som ikke akkurat kan relate til så mange av sangene hans. Hvor var Kjetil? Han ble borte en stund, men kom heldigvis tilbake, og stod med den ene jenta etter den andre på skuldrene, med sikkerhetsvakter i hælene. Jeg fikk meg også en skulder-ride, og for et syn! Har aldri sett så mange mennesker!



Pia5 er god til mye altså, men det å ta bilder er ikke hovedtalentet.

Her er Eminem:

Han ser altså sånn ut:

 

Etter den laange gåturen tilbake til bussene, ventet den eeenda lengre bussturen tilbake til Dublin. Bussen kjørte minst like sakte denne gangen, men kjetil var for trøtt til å føle seg utrygg. Det gjaldt visst naboen hans også.



Tilbake på hotellrommet. Alle var fornøyde og slitne etter sinnsykt mye gåing og ganske mye øl. Frokosten dagen etter ble pizza, og lunsj ble potetgull, og middag, for min del, en hermetisk tomatbønne-boks som jeg åpnet med en neglfil. Jeg tok nemlig bussen rett til Bø, og her ligger jeg, med luft og bønner i magen, og er spent på min første dag som voksen i morgen. Der pep det i Pia 5. "Husk turnusstart i morgen!". Jepp, fysioterapeut på ordentlig. Det er kaos i tingene mine. Tro det eller ei. Hadde jeg bare gått joggesko... Det blir enten høye heler, ballerinasko eller hawaianas som innesko i morgen... Håper pasientene i Bø har etåpent sinn..



Takk for en fantastisk opplevelse i Dublin, Johan og Kjetil! Bilder får bli bilder, og blogg får bli blogg. Jeg får ikke til å laste opp, Pia er vrang.. MEN hun er vanntett! Det har jeg glemt å fortelle om! Men det skal jeg ikke gjøre nå. Dessuten har du sikkert ikke lest helt ned hit, det hadde ikke jeg orka ihvertfall. Tror jeg da. Nattinatt!!<3




Les mer i arkivet » September 2017 » Juni 2017 » Mars 2017
RC

RC

29, Oslo

Norske blogger Norske blogger

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits